Forskningen skal fremelske alternative synspunkter. Men forskningen er politisert. Dette er uheldig for klimaforskningen, og vi kan sitte igjen med vitenskapshistoriens største kollektive (selv)bedrag.
Gjennom flere tusen år har filosofer og forskere undret seg over livets utvikling. Etter drøyt 20 år med intense studier ble Charles Darwin i 1859 den første som kunne presentere en helhetlig teori.
Måten Albert Einstein kom frem til sin teori på blir av mange oppfattet som ubegripelig. Det stemmer ikke helt. Han tenkte nemlig veldig enkelt.
Naturforskerne Isaac Newton og Gottfried Wilhelm Leibniz var hovedaktørene i en av vitenskapshistoriens heftigste og styggeste personlige konflikter. Den forteller mye om Newtons mindre gode sider.
Det tok 22 år fra Isaac Newton (1642-1727) begynte å tenke på gravitasjon til en løsning kunne legges frem. Og han fikk mer hjelp enn han ville innrømme. Han måtte til og med ha hjelp av Gud.
Galileo Galilei (1564 - 1642) er kjent for å ha innførte den moderne vitenskapelige metoden ved å utføre fysiske eksperimenter og koble inn matematikken. Men hans oppfatning av planetsystemet var på mange måter middelaldersk.
1543 var et dramatisk år for Jorden. Da publiserte Nicolaus Kopernikus (1473-1543) en helt ny modell av universet. Her ble Jorden frarøvet statusen som verdens midtpunkt og omgjort til en planet som roterte både rundt sola og sin egne akse.
I dag er det er lett å gjøre narr av den gamle oppfatningen om at Jorden var verdens sentrum. Men alle standpunkter har vært godt begrunnet.
Det var først på 1930-tallet at fotosyntesen og dannelsen av organisk materiale ble forstått full ut. Før det hadde naturvitenskapsmenn i flere århundrer prøvd å forklare plantenes vektøkning på andre måter.
Kunnskap om sammenhengen mellom elektrisitet og magnetisme - elektromagnetismen - kom først et stykke ut på 1800-tallet. Og det var elektromagnetismen Einstein tok utgangspunkt i da han revolusjonerte fysikken.
