I dag er det er lett å gjøre narr av den gamle oppfatningen om at Jorden var verdens sentrum. Men alle standpunkter har vært godt begrunnet.
Oppfatningen om at Jorden var verdens sentrum og ikke roterte om sin egen akse, stemte med det som menneskene den gang observerte. Solen sto opp og gikk ned hver dag. Det samme skjedde med stjernene. Og planetene. Og ingen følte at Jorden var i bevegelse.
Det var Platon (427-347 f.Kr.) som oppfordret sin elev Aristoteles (384-322 f.Kr.) til å forsøke å forklare observasjonene med bruk av sirkler og en konstant banehastighet til himmellegemene. Det Aristoteles kom frem til passet sånn noenlunde med det de observerte, og de var fornøyd med det. Det er lett å kritisere i dag. Men at det skulle passe helt var ikke noe krav den gangen. Og de hadde gode grunner for å tenke slik.
Verden var ikke nødvendigvis slik at den lot seg beskrive helt presis. Platon, "datidens Einstein", var av den oppfatning at naturen var en defekt kopi av den egentlige virkeligheten: ideene. Det var ideene som var perfekte, og de var ikke underlagt forandring. Så også himmellegemene. De var også uforanderlige. Men de beveget seg jo, og hvordan kunne de bevege seg uten å være underlagt forandring? Løsningen var enkel og elegant. Himmellegemene beveget seg i perfekte sirkler. Til sammen 54 stykker. På den måten kunne de være i bevegelse hele tiden - uten å flytte på seg i forhold til verdens sentrum - der Jorden befant seg.
At Jorden er verdens geometriske sentrum var utgangspunktet for Aristoteles' forklaring på at Jorden var rund. Kula var den form som hadde minst overflate i forhold til volumet, og derfor var kuleformen den formen som tillot mest mulig materie å være nærmest mulig sentrum av universet.
Fascinasjonen for det sirkulære påvirket også oppfatningen av tiden. Vi oppfatter at tiden går fra nåtid til fremtid, dvs. den er lineær. Men for datidens naturfilosofer var den sirkulær. Historien ble derfor også sirkulær. Når planetene returnerte til en bestemt posisjon, ville alt starte på nytt igjen. De samme menneskene ville bli født på nytt og oppleve det samme om igjen. Det var kretsløpet som var «tidsparadigmet». Aristoteles delte oppfatningen, «for til og med tiden er antatt å være en sirkel». Sirkelen var forbildet. «Det er en sirkel i alt som har en naturlig bevegelse», og den har ingen begynnelse eller slutt.
Fordi de ikke hadde en lineær oppfatning av tiden, var det altså ikke naturlig eller særlig meningsfullt å forsøke å beskrive bevegelser, slik vi gjør. Akselerasjon mot hva? En tilstand av ikke-bevegelse? Syklustenkningen, som forutsetter at man kommer tilbake til utgangspunket, skulle tilsi det. Deres verden var derfor ikke moden for den delen av fysikken som var avhengig av den lineære tiden.
Utvikling og fremskritt ble avløst av nedbryting og forfall. Og dette gjentok seg i sykler i det uendelige og kunne ikke påvirkes. I følge Platon, og senere Aristoteles, var det imidlertid ikke noen grunn til umiddelbar bekymring. Man levde nemlig i den beste perioden. Verden kunne ikke bli bedre. Når det gjaldt innretninger som gikk på ut å gjøre livet godt å leve, så var «nesten alle kravene til komfort og sosial forbedring allerede sikret», fordi «alt som har med slikt å gjøre er allerede frembrakt». Fordi tiden var sirkulær og syklisk gjentok også tanken seg. «De samme ideene gjenoppstår for oss mennesker, ikke en eller to ganger, men om og om igjen». Også når det gjaldt gjenstander var alt blitt «oppfunnet mange ganger, om igjen i løpet av tidens gang, i et antall som ikke kan telles». Mens Aristoteles levde, beveget man seg bort fra den gode tiden. Det var en utvikling (dvs. et forfall) ingen kunne stoppe. Men den gode tiden ville komme tilbake. Av seg selv. Drevet av tidens sirkulære natur.
I et slikt meningsklima blir man verken oppfordret eller motivert til å forsøke å utvikle ny og bedre teknologi. Det skjedde da heller ikke.
Selv om man etter hvert fikk en lineær oppfatning av tiden (Jesus fødsel var ansett for å være en unik hendelse, noe som ikke kunne gjenta seg), fortsatte man i praksis å tenke sirkulært. Man drev nemlig med rene logiske (aristoteliske) analyser i et forsøk på å forstå naturen. Og da havner man som vi vet i en logisk sirkelargumentasjon. Man kommer ingen vei, - selv om man - som planetene - er i "bevegelse" hele tiden".
Først ut på 1500-tallet begynte det å skje noe virkelig nytt. Men det skal vi komme tilbake til i neste utgave av GEO.
Oppdatert: 27.10.2008 13:48
av Alf Kvassheim
