Naturforskerne Isaac Newton og Gottfried Wilhelm Leibniz var hovedaktørene i en av vitenskapshistoriens heftigste og styggeste personlige konflikter. Den forteller mye om Newtons mindre gode sider.
Isaac Newton (1642-1727) kom i konflikt med de fleste han møtte. Han traff aldri den tyske professoren Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716), men han klarte likevel å komme i en heftig krangel med ham om hvem som var først ute med differensial/integral-matematikken. Diskusjonen, som utartet på grunn av sterkt engasjement fra de ulike tilhengerne, regnes som den mest skammelige i matematikkens historie. Striden fortsatte helt til slutten av 1700-tallet, gjennom hele opplysningstiden, og lenge etter begges død.
Dette var imidlertid som forventet, etter som Newton selv hadde pekt ut komiteens medlemmer. Ikke nok med det, det var også Newton som sørget for å gi komiteen det materialet den skulle legge til grunn for sitt arbeid. På toppen av det hele hadde Newton sterk innflytelse på innholdet og formuleringene i rapporten. Men dette ble først kjent på 1800-tallet.
I hans etterlatte papirer har det nemlig blitt funnet et utkast til komitérapporten, - skrevet av ham selv. Han benektet imidlertid (i et brev til en venn skrevet i 1719) at han hadde hatt noe som helst å gjøre med innholdet i rapporten. Det er den eneste gangen man vet at Newton kom med en blank løgn, hvilket viser hvor langt han var villig til å gå for å knekke Leibniz - eller «å knuse Leibniz sitt hjerte» som han formulerte i et brev til en venn. Newton nøyde seg ikke med å skrive selve rapporten. Han skrev også en anonym anmeldelse, det var ikke uvanlig den gangen, og en oppsummering. Anmeldelsen ble tatt med i senere opptrykk av komiteens rapport.
Og så, for å gjøre ydmykelsen total, inviterte han hele det internasjonale diplomatiet og meddelte dem dommen. Ifølge rapporten hadde en kollega av Newton i 1675 sendt et brev til Leibniz der han redegjorde for Newtons matematikk på en slik måte «at metoden var tilstrekkelig beskrevet for enhver intelligent person». Beskyldningen om at Leibniz i publikasjonen fra 1684 hadde plagiert Newton, forble imidlertid ukjent for Leibniz. I 1852 ble det avklart at Leibniz aldri mottok originalrapporten fra det offentlige utvalget, men bare en kopi hvor dette tillegget var utelatt! Leibniz fikk derfor aldri forsvart seg.
Det er imidlertid ingen tvil om at Leibniz mottok et brev (i 1675) der Newtons metode ble beskrevet, men innholdet i brevet var såpass lite opplysende at det ikke er åpenbart at det var så mye å hente for Leibniz. Og dessuten, det er trolig viktigere, hadde Leibniz gjort ferdig sin versjon av denne omstridte matematikken i årene 1673-1675, og var altså ferdig med dette da han fikk det omtalte brevet fra Newtons kollega våren 1675.
Det synes derfor nå å være enighet om at Leibniz og Newton kom frem til sine resultater uavhengig av hverandre. Leibniz var imidlertid på besøk i Royal Society i London i 1673. Hensikten var å vise frem regnemaskinen han hadde konstruert, og han kom da i kontakt med mange i kretsen rundt Newton (men ikke Newton), og hva plukket han opp da? Det er derfor fullt mulig å holde kampen om hvem som var første ute med den nye matematikken, i gang. Kampen er imidlertid over. Ikke fordi alle spørsmål er besvart, men fordi det ikke er tilstrekkelig mange mennesker som bryr seg. Man er gått lei. Etter 300 år. De matematiske notasjonene ∫ og δx som vi nå bruker, har vi imidlertid fra Leibniz. Så den kampen vant hans tyske rival. Men det vet ingen av dem. Begge døde før det ble avklart.
Newton brukte ikke denne moderne matematikken i sin Principia (1687). I Principia bruker han kun den euklidske matematikk, dvs. geometri. Man har ikke funnet noe i Newtons etterlatte papirer (han tok vare på det meste) som tyder på at han noen gang forsøkte å anvende differensial/integral matematikken for å forklare gravitasjon. En slik matematikk gjør gravitasjon relativt lett å forstå, i motsetning til de uforståelig euklidske bevisene han brukte.
Oppdatert: 19.11.2008 13:09
av Alf Kvassheim
