”Huleboere” med eget tidsskrift

For fire år siden samlet hulegranskerne seg i sin egen forening. Den har fått navnet Troglodytt som betyr huleboer. Så da forstår vi hvordan landets ”mørkemenn” ser på seg selv.

Halfdan Carstens

I følge foreningens vedtekter er den til for landets grotte- og gruveinteresserte, og med det siste må forstås gruver som er nedlagt, men som det fortsatt er mulig å sno seg inn i.

I henhold til vedtektene skal foreningen utgi sin egen årbok, og nå er den første kommet. Den bærer det prektige navnet Acta Spelæologica Norvegica med undertittelen Norsk Speleologisk Årbok.

Meningen med årboken er å dekke et kunnskapsbehov i form av popularisert stoff om grotter og gruver. Dertil vil alle de som arbeider seriøst med registrering og kartlegging av disse kompliserte hulrommene nå ha et sted å publisere originalobservasjoner i en form som gir kreditt. Acta Spelæologica Norvegica tilbyr således fagfellevurderte artikler som går rett inn på CV-en, rapporter fra ekspedisjoner, beskrivelse av turer, eller frittstående essays fra skumle, underjordiske turer i bekmørke.

En god ide fra redaktørens side er å publisere eldre, klassiske arbeider om norske grotter som enten er glemt eller er vanskelig tilgjengelig. Første utgave av årboka starter i så måte godt. Ikke nok med at vi blir kjent med den aller første utgaven av tidsskriftet Naturen (1877), det er jo interessant nok i seg selv, men denne utgaven inneholdt tre grotteartikler. Forfatteren var ingen ringere enn geologen cand.real. Hans H. Reusch. Reusch, den gang 25 år gammel, var både initiativtaker og den første redaktøren av tidsskriftet. Artiklene er morsomme å lese, men det bemerkelsesverdige er alle tegningene som han selv står bak. I mangel av fotografiapparat var dette eneste løsning den gangen.

Den første årboka er redigert av ingen ringere enn Stein-Erik Lauritzen som også var formann i foreningen de tre første årene. Lauritzen er professor ved Universitetet i Bergen og landets eneste profesjonelle grotteforsker. Heldigvis har han en hel stab av entusiastiske grotteutforskere å trekke på, og flere av dem bidrar i denne utgaven.

Redaktøren har hatt en svært god hånd om dette produktet. Det første vi legger merke til at det er enkelt, men delikat og rent utformet, presis slik vi ønsker å se det fra et tidsskrift som beveger seg i grenseland mellom vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler. Det brede utvalget av artikler, fra spor etter fyrsetting til jomfruelige grotteutforskning, burde appellere til flere enn landets ”grottofile”.

Vi gratulerer derfor redaktøren og redaksjonskomiteen med et produkt som det står respekt av.

Abonner på GEO