På sørsiden av Van Mijenfjorden, sørøst for Sveagruva på Spitsbergen, ligger en stor odde hvor den i vest består av en drøyt km bred og flat sandurslette, mens den i øst utgjøres av et humpete dødislandskap.
Vermedalen er vel egentlig et ganske alminnelig dalstrøk, særlig tatt i betraktning de mektige nabodalene Romsdalen, Isterdalen og Eikesdalen.
Strandhakk i ei flyttblokk. Strandhakk er merker etter tidligere havnivå, som regel i fast fjell. På Jæren finnes markeringer av tidligere havnivå som brattskrenter og strandvoller.
Storeknuten er et sted hvor en kan oppleve nord-Europas største lagdelte intrusjon. I tillegg kan man tydelig se et magmainfluks som gjør naturen i området sitt særpreg.
Austdalen i Bjerkreim kommune er en del av Magma Geopark, og er det stedet i geoparken hvor en tydeligste kan oppleve Ra morenen. I tillegg til Ra morenen finner en i dalen et flott gneis-landskap med tydelige spor etter isens arbeid under siste istid.
Den mest alminnelige bergartstypen i Magma Geopark kalles anortositt, globalt er den sjelden, men i området som Geoparken innebærer er den alminnelig. Jibbeheia er en fin plass å studere anortositten, samtidig som en også kan få et bedre innblikk i magmatiske prosesser og istidens innvirkning på et område.
I Sokndal finner du Blåfjell gruver, hvor det mellom 1863 og 1876 ble vunnet ut titanholdig jernmalm. Disse gruvene forteller en lang og spennende historie om bergverksdriften i området.
I området rundt Eigerøy Fyr i Magma Geopark kan en finne mange spor på spennende geologiske hendelser. Anortositt, ganger, breksje og spor etter den siste istiden er bare noe av det en kan finne på tur ut til fyrtårnet.
I perioden fra 1915 til 1919 var det en aktiv molybdengruve ved Gursli. Molybden er et metallisk element som viktigste bruk er i produksjonen av stål hvor det har en positiv virkning på stålets herdning og bidrar til å øke stålets styrke. Molybden fra Gursli gruve ble også benyttet til dette under første verdenskrig.
Det nakne, småkollete anortosittlandskapet preger området i og rundt Jøssingfjord. Vi ser med en gang at her må berggrunnen ha en helt spesiell sammensetning for å gi opphav til et så næringsfattig jordsmonn. Berggrunnsgeologien og istiden har skapt Jøssingfjordens form og hisorie.
Ett skritt, 500 millioner år. Fra toppen av Solbjørgnipa ser en utover Vest-Europas største lagdelte intrusjon. På veien opp til toppen følger du gulvet til dette kjempe store magmakammert, som det også kan kalles.
På toppen av Jonsokknuten står du mitt i et enormt magmakammer som en gang lå dypt nede under en fjellkjede på størrelse med Himalaya. Bergartene og isen har dannet et flott landskap som er vært et besøk.
Ruggå er en stor steinblokk som ligger på bart fjell på mellom Fjørå og Valldal. Blokken er populær fordi den kan rugges fra side til side, derav navnet Ruggå.
Beiarn grotteklubb har gjennom flere tiår tilrettelagt Rønnåhøla for at besøkende skal få et lite innblikk i grottene i Beiarn. Jeg har, i en masteroppgave avlagt ved Universitetet i Bergen, kartlagt flere kilometer av grottene i området. Både professor Stein-Erik Lauritzen og medlemmer av grotteklubben har gitt meg god hjelp i arbeidet.
I Agder var det tidligere et gammelt krav om at gårdseiendommene skulle ha firkantet form. Hjørnepunktene på grenselinjene i denne delen av landet ble kalt endestav. Det var viktig å være sikre på hvor endestaver var plassert, derfor ble de knyttet til markante trekk i landskapet, eller markert med steinrøyser. Nær Listeid i Farsund kommune møtes grensene mellom gårdene Sigersvoll, Knutstad og Salen, på toppen av fjellet Kjelen (200 m.o.h.). Endestav mellom de tre gårdene er gropen som har gitt fjellet navn: Kjelen.
På toppen av Ullandhaug like nordvest av teletårnet, nokså nært Stavangers aller høyeste punkt på en flyttblokk, står det en steinsirkel, gjort av 16 marmorstøtter. Ser du nærmere på disse marmorstøttene finner du blant annet navn på deltakerne i slaget ved Hafrsfjord i 872.
Esmarkmorenener en brerandavsetning som er dannet foran en istunge som lå i Haukalivatnet. Endemorene rager 15-20 meter over terrasseflaten foran.
Nidarosdomen I Trondheim er bygd med blant annet 23 typer kleberstein og 14 varianter av marmor og kalkstein. Således er Nidarosdomen ikke bare et nasjonalt ikon, men også et utstillingsvindu av norske natursteinstyper.
Forretningsbanken er trolig best kjent i Trondheim som restaurant- og dansehuset Bajazzo, og det var nok mange som fant hverandre innenfor den massive råkoppfasaden.
”Tung funksjonalisme” forteller arkitekturguiden om Trondheim Tinghus, og det er tilbøyelig å være enig.
Kirken er et resultat av en arkitektkonkurranse i 1884, der det ble spesifisert at den skulle bygges i ”rå, tilhuggen gråsten”.
Lademoen kirke er faktisk en ”milestein” i norsk steinarkitektur. Dette er den første råkoppkirke utenfor Oslo.
Gildevangen Hotell (nå Thon Hotell) er en av de mest karakteristiske råkoppbygningene i Trondheim.
Hovedbrannstasjonen er en modernistisk bygning med litt nyklassiske trekk, som det heter i arkitekturguiden.
Bygningen beskrives som en vellykket symbiose mellom ny-klassisisten Schirmer og von Hanno, som har satt sitt preg på bygningen i form av en ny-gotisk portal.
Arkitekter var parhestene Schirmer og von Hanno. De kan vi også se spor etter i Pikerealskolen i Søndre gate.
Det finnes en liten steinrekord i Trondheim; nemlig den første helsteinsbygningen i Norden i moderne tid. En renessanse for naturstein med andre ord, og til og med i ny-renessanse stil.
Sammen med Tollboden, er Hovedpostkontoret ett av de siste byggene signert Karl Norum, som døde like etterpå.
Naturstein er benyttet i sokkelen og rundt hovedinngangen. Sokkelen består av en blanding av to typer rosa stein; nemlig grefsensyenitt og drammensgranitt.
NTNUs hovedbygning på Gløshaugen er ett av våre fremste monumentalbygg i stein. Det er oppført i ny-romansk stil, og hvis vi ser etter finner vi utallige referanser til middelalderkirker og -borger, ikke minst gjennom klebersteinsportalen som møter oss i inngangshallen
”Stram letthet” sier arkitekturguiden om dette bygget. Et akvarium fra fortiden, sier vi.
Bygget er kledd med kalkstein fra Porsgrunn-området. Denne stammer fra silurtiden og er rundt 425 millioner år gammel. Den gang lå Norges landområder nær ekvator, og temperaturen var nok atskillig høyere enn i dag.
Dette er en av de få bygningene i Trondheim som er bygget av byens egen stein – trondhjemitt.
Fauskemarmoren er viden kjent for sine vakre fargenyanser. I forekomstene ved Løvgavlen like nord for Fauske finnes flere unike varianter av marmor, hvorav den rosa og hvite ”Norwegian Rose” er best kjent.
Norkapps første turist, italieneren Francesco Negri, uttrykte nok de samme følelser som driver dagens turister mot nord da han i 1665 skrev: ”Her hvor verden slutter, slutter også min nysgjerrighet, og jeg vender fornøyd hjem”.
Midt i Trondheimsfjorden utenfor halvøya Frosta ligger den flate, lave øya Tautra.
Karlebotn er en fjordarm av Varangerfjorden i Nesseby kommune i Finnmark. Fjorden strekker seg 6 km vestover til bygda med samme navn i botn av fjorden.
Rago nasjonalpark ligger på fjellet opp mot svenskegrensen nord for Fauske. Med sine snaut 170 km2 er dette en av våre mindre nasjonalparker.
Øksfjordjøkelen er en isbre i Nord-Norge, på grensen mellom Kvænangen kommune i Troms og Loppa kommune i Finnmark.
Mer enn 4 mil ute i havet, på høyde med Polarsirkelen, ligger den lille kommunen og øygruppa Træna.
Nord-Fugløy er en klippeøy og et av Norges mest kjente fuglefjell, her hekker Europas største havørnstamme og store kolonier av alker, lundefugl og ærfugl. På grunn av det rike fuglelivet, er øya fredet som naturreservat.
Brannsletta landskapsvernområde ligger i Nesseby og Sør-Varanger kommuner i Finnmark. Området ble opprettet i 4. november 1983 og er på 19,2 km². Landskapsvernområdet er opprettet på grunn av sin kvartærgeologi, sitt isranddelta og eskere samt sine strandvoller.
Ved Brøggerfossen i Øvre Eiker finner vi en geologisk lokalitet i verdensklasse. Her ble grunnlaget for Brøggers første store vitenskapelige arbeid lagt, og fortsatt har lokaliteten så stor vitenskapelig verdi at den kan bli et referanseprofil for den kambriske lagrekken.
En karakteristisk rullesteinsøy som er en del av den største sammenhengende endemorenen i Skandinavia – Raet.
Bare ett sted i Norge finner vi mesozoiske, sedimentære bergarter på land. På østsiden av Andøya ligger et lite felt med sandsteiner og skifre som er avsatt samtidig med bergartene vi kjenner fra sokkelen og oljevirksomheten.
På Helgøya er det bare i Bergevika kalken kommer opp i dagen. Her var det tidligere kalkbrennerier på nord- og sørsiden av bukten, og man kan se ovnene der kalken er brent.
Det spektakulære landskapet ytterst mot havet, med sedimentære bergarter fra urtiden, er så spesielt at det må oppleves for å forstå hvor flott det er.
Ni meter brasiliansk sodalitt har smeltet bergensernes hjerter. Da Den blå steinen kom i 1993, var den utskjelt og hatet. Nå er den en smykkestein, kåret til Bergens Beste Møteplass.
En morenerygg dannet for drøyt 10.000 år siden har lagt igjen spektakulære spor og er den direkte årsaken til at Trondheim ligger der Nidelva møter fjorden.
Tromsø bys ikon – Tromsdalstinden eller Sálašoaivi på samisk – 1.238 moh er regnet som et hellig fjell. Fjellet er et velkjent landemerke, yndet fotomotiv og tiltrekkende turmål sommer som vinter. Tromsdalstinden er det eneste fjellet i Nord-Norge som er sikkerhetsmerka, og toppen blir årlig besøkt av fjellvandrere og toppturister fra hele verden.
Åtte dolomittsøyler dannet sent i urtiden flotter seg i strandkanten langs Porsangerfjorden.
Trollfjorden ligger i Raftsundet i Hadsel kommune. Raftsundet er et trangt sund mellom Hinnøya og Austvågøya. Sundet er idyllisk og går alle som opplever det til hjertet. Med unntak av vegen på østsida og brua i nord, er sundet uberørt av tekniske inngrep.
Ei øy med lite støy og uønskede lyder, med flotte strender og nydelig skog.
Nasjonalt sett et viktig alkalinkompleks, og definitivt det mest tilgjengelige av disse i Sørøy-Seilands-regionen. Her finnes sure og basiske intrusiver i et avlangt kompleks, inklusive nefelinsyenitter og karbonatitter. Det finnes bergarter med spesielle mineraler som sodalitt, ametyst, kvarts, hornblende, kyanitt og granater.
På Ege ligger kanskje den flotteste esker i landet. Den ble fredet allerede i 1972 og er et skoleeksempel på denne typen istidsavsetninger. Ormen ligger i tilknytning til den fredede Bjerkreimselva, med sine mange endemorener, jettegryter og smeltevannsavsetninger.
I Glomfjord finnes et stort antall spylerenner dannet under siste istid som dekker en hel fjellside. De er lett tilgjengelig langs riksveien.
Spansdalen er en skogkledt dal med bratte fjellsider - en canyon - hvor en liten elv, urer, kampesteiner og stadige skred minner om at de geologiske prosessene foregår rundt oss hver eneste dag.
Stedet har dramatisk kontrastfylte og lett gjenkjennelige landskapsformer. Stedet viser forskjellige geologiske fenomener. Spesielt interessant er det at det er synlig geologisk aktivitet i området også i dag. Området har en interessant flora som til dels kan forklares av geologiske særtrekk med området.
I Reisadalen kan du se flotte fosser og canyon som skjærer seg gjennom bergarter fra flere geologiske epoker.
Okshornan er en majestetisk fjellrekke på Senja, og med storhavet som bakteppe gir fjellrekken magiske uttrykk. Kommunen kunne neppe valgt et mer treffende navn: Berg.
Møysalen løfter seg mot himmelen, og med de to Møyen’ ved sida, er den lett å kjenne fra de andre tindene i rekka. Møysalen er med 1.262 m.o.h. høyeste fjellet i Lofoten og Vesterålen og nest høyeste på ei øy langs norskekysten, bare slått av Langlitinden (1.276 m.o.h.) på Andørja i Troms.
Marmorslottet i Rana er et område cirka 45 minutter fra Mo i Rana, der løse bergmasser som kalk, gjennom tusenvis av år har er blitt vasket ut i elven. Vannet har opp gjennom årene dannet flere huler, jettegryter og formasjoner i berget.
Kvitsanden og de nærliggende områdene viser på en illustrativ måte en rekke landskapsformer dannet under nedsmeltingen av innlandsisen for ca. 10.000 år siden. Kvitsanden er en stor breelvavsetning med aktive flygesandsdyner i det største flygesandsfeltet i innlandet i Norge.
Kvamshesten er et ruvende landsmerke som representerer noen av de mest dramatiske tektoniske prosessene i Norges geologiske historie. Tematisk danner disse prosessene en lenke mellom den kaledonske fjellkjeden og den norske kontinentalmarginen.
Det nakne, småkollete anortosittlandskapet preger området i og rundt Jøssingfjord. Vi ser med en gang at her må berggrunnen ha en helt spesiell sammensetning for å gi opphav til et så næringsfattig jordsmonn. Berggrunnsgeologien og istiden har skapt Jøssingfjordens form og hisorie.
Jærstrendene har et egenartet natur- og kulturlandskap med særpregede strandtyper som er helt unikt i Norge. Jærstrendene strekker seg 70 km langs kysten av Rogaland og er et svært populært mål for sport og friluftsliv.
En av Norges dypeste canyons. Som en kniv skjærer canyonen seg ned i landskapet, der elvene har gravd seg gjennom svakheter i berggrunnen og etterlatt geologiske fotavtrykk. På et punkt kaster Guolasjohka seg ned i canyonen i et 140 meter høy fossefall.
Froan er et viktig område på grunn av strandflatene. Geologisk sett er strandflaten en plattform meislet ut i grunnfjellet i en sone fra ca. 50 meter over til ca. 50 meter under dagens havnivå. Den avgrenses av en bratt kant mot fastlandet og kan strekke seg opp mot 50 kilometer ut derfra.
Dolomittklippene ved Børselvnes er Norges svar på White Cliffs of Dover. Veien skjærer gjennom et vakkert landskap hvor kontrasten mellom de hvite bergartene, den grønne lyngen og det turkise havet gjør dette til et helt unikt sted.
Andøya har mange geologiske lokaliteter på et relativt lite område. I tillegg til strandflata og bergarter fra jura skaper landskapet i havområdet utenfor Andøya turistattraksjoner (hvalsafari).
Istind er del av den Kaledonske Fjellkjeden. Toppen er dioritt og den nedre del glimmerskifer. Det er kalkforekomster i fjellet, med rik flora, bl.a. orkideer. I Sagtindelva finnes jettegryter. Går man rundt fjellet, finner man kalkgrotter, dødisgroper, blokkhav, flyttblokk og morenerygger fra Brandmotrinnet. Fjellet har 4 topper og 3 isbreer.
Monaryggen er en ca. 3 km lang rygg som ruver hele 80 meter over terrenget rundt. Ryggen ble dannet som et vifte formet delta ved fronten av innlandsisen.
Nede ved kysten under Brufjell ligger jettegrytene som perler på en snor. De ligger på en plattform ca. 20 meter over dagens havnivå og ses som store grotter. Brufjellhålene er synlige bevis på klimaendring, istid, landhevning og havstigning.
Forekomsten av olivinstein i Gusdalen, noen få kilometer innenfor det lille tettstedet Åheim lengst sør på Sunnmøre, er verdens absolutt største.
Vøringsfossen i Måbødalen er Norges mest kjente foss, med en total fallhøyde på 182 meter og 145 meter med fritt fall.
Vegaøyan er ærfuglens rike med 6500 øyer holmer og skjær spredt over 1037 km2. I dette gruntvannsområdet har mennesker bodd i mer enn 10000 år.
Tjellafonna raste ut natt til 23. februar 1756. 32 mennesker mistet livet. På 250-års dagen for raset ble det avduket en minnesten på Tjelle.
Rondane har innspiret det norske folk gjennom flere århundre – både i billedkunst, musikk, litteratur og forskning.
Nyberget og Olavsgruva er Rørosmuseets besøksgruver. Gruvene ligger i Storwartz-feltet, som var et av Røros Kobberverks største og viktigste gruvefelt.
Iveland har vært kjent i mange mange år som et spennende sted med gode muligheter for å finne vakre og sjeldne mineraler og krystaller.
Gammelgruva er blitt kalt "Arbeidets og Slitets Katedral". Her hadde bergmannen en daglig kamp mot den harde malmen for å holde liv i seg og familien.
Med sin flotte høyfjellsnatur og spesielle gruve- og krigshistorie har Knaben noe å tilby alle, hele året.
Folgefonna Informasjons- og Nasjonalparksenter formidler kunnskap og opplevelser knyttet til natur- og kulturattraksjoner på Folgefonnhalvøya.
Blaafarveværket bygger sin virksomhet på å forvalte og videreformidle industrihistorie som knytter seg til utvinning av kobolt.
Ballangen Museum presenterer den omfattende gruvevirksomheten som har vært i kommunen siden 1600-tallet.
Like ved Solli gård i Morgedal finnes et fint eksempel på søylebasalt.
Øst for rasteplassen ved E18 er det en rekke veiskjæringer hvor gneisen er lett synlig.
Flaat Nikkelgruve var i sin tid Nord-Europas største nikkelgruve. Den er tilrettelagt for turisme basert på de mange restene etter driften.
Fossheim Steinsenter flyttet inn i en trehundre år gammel storlåve i 1985. I dag er steinsenteret et velkjent møtested så vel for turister som for interesserte og fagfolk.
Landets eneste geologiske park ligger ved den gamle Trondheimsveien ved Berger sandtak.
Gullverket er navnet på hele grenda som ligger øst for Eidsvoll. Her ble det i 1750-årene funnet gull, og det var slik gruvedriften startet opp.
Hadeland Bergverksmuseum er et museum for Hadelands geologi og bergverkshistorie.
Mammuthus er et geologisk informasjonssenter beliggende i Vangsåsen ca 10 km nord for Hamar. Beliggenheten 420 m o.h. tilsier praktfull utsikt over de sentrale deler av Mjøsområdet.
Norsk Fjellmuseum - Jotunheimen og Reinheimen nasjonalparksenter ligger midt i Lom sentrum, og er en viktig innfallsport til fjellet og nasjonalparker.
Norsk vegmuseum ble etablert i 1992 ved Hunderfossen, nord for Lillehammer.
I Otta nasjonalparksenteret tar du et historisk tilbakeblikk fra isen trakk seg tilbake, og menneskene fulgte villreinen og annet dyreliv innover det nye landet.
Byrud Gård ligger vakkert til på vestsiden og i sørenden av Mjøsa. Ikke langt fra gårdstunet ligger Smaragdgruvene, Nord-Europas eneste.
Engabreen ligger i Meløy kommune og er den største utløperen fra Svartisens vestlige del.
I en 100 meter dyp kløft like sør for Espedalsvannet ligger Helvete, en samling digre jettegryter, noen over 50 meter dype og mer enn 20 meter i tverrsnitt.
I Hole kalksteinsbrudd er bergartene spekket med sedimentære strukturer som avspeiler flere forskjellige fysiske miljøer i det grunne havet der lagene ble avsatt.
Domkirkeodden er en odde ut mot Mjøsa innenfor Hedmarksmuseets friareal.
I en veiskjæring ved Sollerud er Ringsakerkvartsitten blottlagt. Kvartsittlagene er slakt foldet og gjennomsatt av mindre forkastninger.
Ishallen i Gjøvik er sprengt ut i fjell bestående av blodrød gneis med bånding.
Mineralparken ligger vakkert til langs elva Otra og er et flott mål for geologinteresserte turister på Sørlandet. Parken har et stort utvalg av mineraler og stein - både inne og ute.
Rett ved siden av europaveien ligger en liten butikk hvor det er et stort utvalg av mineraler fra både nærmiljøet og andre steder.
Smedtangen ble i 1988 fredet som en av 67 fossilforekomster i Oslofeltet. Formålet med fredningen er å bevare geologiske lokaliteter som dekker den kambrosilurske lagrekken og viktige fossilforekomster.
Lagmannsholmen ble i 1988 fredet som en av 67 fossilforekomster i Oslofeltet. Formålet med fredningen er å bevare geologiske lokaliteter som dekker den kambrosilurske lagrekken og viktige fossilforekomster.
Stangnes er et gammelt fjell med nypolert overflate. Fjellgrunnen her hører til blant de eldste deler av Norges bergrunn.
Mikaelshula er et resultat av dypforvitring av granittiske gneiser og den har blitt utvidet av mennesker senere.
Mineralet thoritt og grunnstoffet thorium ble først oppdaget på Løvøya.
Langøy er en del av et et svært mineralrikt område som har blitt flittig besøkt av samlere opp gjennom tidene.
Larvik Bøkeskog er en del av den store endemorenen som strekker seg fra Halden via Moss og Horten, og som ender opp på Jomfruland.
Fra Borgåsen kan man se hvordan Ælva svinger på grunn av en stor forkastningssone som strekker seg fra Porsgrunn til Kristiansand.
Farris Bad er et spahotell på Batteritomta i Larvik. I resepsjonen er det brukt larvikitt.
Ferdinand Narvesen åpnet det aller første larvikittbruddet i Fuglevik i 1884.
Sjømennenes minnehall er Norges nasjonalmonument over falne norske sjøfolk i de to verdenskrigene. Den ligger vakkert til på Krutthuskollen sør for Fredriksvern Verft.
På Gardermoen flyplass kan du se både Fauskemarmor og Ottaskifer i store mengder.
Tømten er verdensberømt for sitt innhold av tidlige kambriske fossiler, spesielt av trilobitten Holmia kjerulfi.
Steinsodden har tradisjonelt hatt en vikitg plass i vår geologiske forståelse av Jordas historie i Norge. Her ligger Ringsakerkvartsitt med siltstein og skifer over som inneholder synlige tidlige kambriske fossiler.
Brumunddalsandsteinen ved Mauset skole representerer det spesielle orkenmiljøet som hersket i Sør-Norge og Nord-Europa generelt i permisk tid.
Langodden er en klassisk lokalitet for Ringsakerkvartsitt. Denne kvartsrike sandsteinen har fossile gravespor.
Et isskurt svaberg blotter Biskopåsformasjonen ved Ring stadion. Biskopåsformasjonen er en undersjøisk stein, grus og sandvifte i det senprekambriske Hedmarksbassenget.
Maihaugen kan by på mer enn bare friluftsmuseum, her kan du også observere lag fra Brøttumformasjonen. En formasjon med sandstein som ble offentlig kjent da den ble benyttet til OL-medaljer i 1994.
På Bakkebo finner du den nordligste bevarte lavasteinen i det permiske Oslofeltet og den er særegen i forhold til andre rombeporfyrer.
Svaberget i Bruvollhagan viser en fantastisk godt bevart rød Moelvtillitt med usortert materiale med blant annet store steinblokker av gneis, granitt og sandstein.
Dette grustaket består av avsetninger som har "overlevd" det siste store istidsmaksimum. Grustaket har så langt gitt oss 7 mammutfunn.
Tverrfjellet gruver stengte i 1993 etter 29 års drift (1964-1993). Dette var en av Europas mest moderne gruver med en årsproduksjon på 650 000 tonn kobbermalm.
I Torsæter naturreservat finner vi de aller nordligste blotningene av kambrosilurbergarter i Oslofeltet, og lagdelingen vitner om en annen utvikling enn den som vises andre steder.
Jutulhogget er en mørk og fuktig kløft rett ved Rondvassbu i Rondane. Det må ikke forveksles med det berømte og mye større Jutulhogget ved Barkaldkjølen sør for Alvdal i Østerdalen.
Magalaupet er et sikksakkformet elvegjel med flere store jettegryter.
Slottsfjellet er et lite fjell i Tønsberg med en høyde på 63 moh. Her finner du Slottsfjellstårnet, byens landemerke.
Fjærlandsvegen - "Geovegen" - går gjennom et isformet landskap. På denne rasteplassen langs Rv 5 gis infomasjon om fjell som flasser, dvs. at bergarten sprekker opp som en løk langs sprekker som er parallelle med overflaten.
En betydelig pegmatittforekomst like ved Lillesand har vært råstoff for glass- og porselensproduksjon gjennom mer enn 40 år.
Bøyabreen er en av omtrent 25 utløpere fra Jostedalsbreen. Den er den lettest tilgjengelige brearmen, og det er flott utsikt til den både fra riksveien og kafeteriaen foran breen.
Næs Jernverksmuseum er et autentisk industrimiljø nær Tvedestrand med røtter tilbake til 1600-tallet. Alle de viktigste bygningene som utgjorde et gammelt jernverk er bevart.
Ny-Hellesund er en gammel skjærgårdshavn formet i gneis og skåret ut av isen gjennom kvartærtiden. I dag er plassen en populær turistattraksjon og gjennomfartsåre for småbåter.
Norsk Bremuseum & Ulltveit-Moe senter for klimaviten har til formål å samle, skape og spre kunnskap om breer og klima. Museet er et av tre bremuseer i tilknytning til Jostedalsbreen.
På denne fine rasteplassen langs E18 midt mellom Grimstad og Lillesand står det igjen godt eksponert grunnfjell med lys grå båndet gneis.
Ytterst på Storøyodden på Fornebulandet, helt i sørenden av Koksabukta naturreservat, ligger flyttblokker på det kambrosilurske underlaget. En permisk diabasgang skjærer gjennom skifrene.
Tollerodden er et tidligere handelssted i Larvik. Her finner du monumentet av Larviks store mann – Thor Heyerdahl utformet i larvikitt.
På innsiden av Kalvøya ligger en fredet geologisk lokalitet med skråttstilte skifre og kalksteiner fra ordovicium. Her er det også flotte eksemplarer av gjennomskjærende diabasganger av perm alder.
Langs veikanten av E16 mellom Sundvollen og Vik er sedimentære bergarter fra silur blottet. Forekomsten er fredet, og det var i disse lagene paleontologen Johan Kiær fant den usedvanlig godt oppbevarte sjøskorpionen som i dag bærer hans navn.
Utsikten er som navnet sier et utsiktspunkt på vestsiden av Krokskogen der du kan skue ut over det kambrosilurske landskapet på Ringerike med bl.a. Steinsfjorden og Tyrifjorden. På veien opp langs Dronningveien traverseres den kambrosilurske lagrekken og nederste del av de permiske lavaene.
Med brønnene 16/2-6 og 16/2-8 har Lundin Norway og Statoil gjort et svært stort oljefunn . Oljen ligger i jura sandsteiner på Utsirahøgda.
Gaustatoppen er det mest ruvende og berømte fjellet i Norge på grunn av sitt karakteristiske profil i kombinasjon med utsikten over ”sju kirkesogn”.
Kvitskriuprestin i Sel kommune er den eneste lokaliteten i Norge med velutviklede jordpyramider.
Kremmerodden ligger på Biri ved Mjøsa. Her kan du se den interessante kalkbreksjen, samt Biriformasjonens vekslende lag av kalkstein og skifer.
Operaen i Bjørvika i Oslo er i all hovedsak kledd med italiensk marmor. I tillegg er det brukt norsk granitt på to vegger.
Hele den siste oppstigningen mot Blåhø er dekket av et eneste stort blokkhav.
Sagasøyla, utført av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen i larvikitt, var opprinnelig tenkt som et monument over Riksforsamlingen på Eidsvoll og skulle stå foran Stortinget. Da dette ikke ble noe av, ble den kjøpt og reist på Elveseter Hotel.
Brandbukampen gir deg muligheten til å nyte enestående utsikt over Randsfjorden og Hadelandsbygdene fra en eldgammel vulkan.
Området rundt Blankvann har i lang tid vært kjent for sin rike og spesielle vegetasjon og flora. Årsaken er den helt spesielle berggrunnen vi har i området.
Slemmestad er sannsynligvis, nest etter Kolsås, det mest kjente og hyppigst besøkte området for geologiske studier i Norge. Nede ved sjøen ligger Slemmestad geologisenter.
Bare en liten time unna Oslo kan du oppleve det glasifluviale deltaet i Svelvik. Det er et stort sandtak som ble dannet helt på slutten av siste istid.
Norsk Oljemuseums utstillinger forteller hvordan olje og gass blir til, funnet, produsert og hva disse ressursene brukes til. Museet gir også innsikt i teknologiske nyvinninger og i hvordan petroleumsressursene påvirker det norske samfunnet. Originale gjenstander, modeller, filmer og interaktive utstillinger formidler alt fra hverdagsliv til teknikk og dramatikk.
For omtrent 600 millioner år siden kolliderte en asteroide med jorda akkurat der Gardnos ligger i dag. Nedslaget var som en voldsom eksplosjon, og dannet et krater på mer enn 5 km i diameter.
Fra et utsiktspunkt i Verdal, langs riksvegen til Sverige, kan du se ut over området der norgeshistoriens største skred gikk for snart 120 år siden.
Midt i vika på Rognstranda går et skille mellom to geologiske områder av veldig forskjellig alder og opprinnelse.
Ovenfor den vakre badestranden Sanden på Værøy ligger to kysthuler som havet har formet. Den ene er som en stor katedral og har fått det klingende navnet Repphellaren.
Landskapet på Leka skiller seg kraftig fra sine omgivelser, med sin karakteristiske farge og sine terrengformasjoner. Det kan virke som kulisser i en gammel westernfilm.
To kalksteinsgrotter i Rana med kilometerlange ganger forteller om et geologisk fenomen som er både sjeldent og sårbart, men også om kjemisk oppløsning av en bergart som preger landskapet mange steder i Nordland.
Hullet i Torghatten er et kjent landemerke med mange sagn knyttet til seg. Geologer mener at hullet er dannet i forbindelse med istidene. Øylandskapet rundt Brønnøy preges også av denne perioden, emn på en annen måte enn de mer kjente fjordene.
Geirangerfjorden er eit godt og spektakulært døme på det norske fjordlandskapet som karakteriserer Vestlandet og Nord-Noreg. Samla fortel fjordane om den geologiske utviklinga med landheving og meir enn førti istidar.
Jostedalsbreen er Norges største isbre, og rundt hele det mektige isplatåer finner vi avsetninger og former som forteller om hvordan breene former landskapet.
Preikestolen er et av de mest spektakulære naturfenomenene vi har her i landet, og med en fantastisk utsikt over (og ned i ) Lysefjorden er platået et flott turmål langs en fin turløype.
Jomfruland er en del av Raet, en stor endemorenen fra siste istid. Ra-morenen finnes langs hele den norske kysten, og Jomfruland blir på den måten en del av det eneste naturmonumentet som forener hele landet.
En lett tur til Kolsåstoppen fører deg gjennom flere hundre millioner år av vårt lands geologiske historie, og når du er på toppen får du en utsikt som forteller enda mer om hvordan landet vårt er blitt til.
Jutulhogget er et dramatisk minne om innlandsisens nedsmelting for vel 9000 år siden. På grunn av sine unike kvaliteter er det blitt et av de mest besøkte naturområder i Østerdalen.
Terrassen befinner seg på Molan på Vestvågøy (Nordland) og er lett observerbar fra veien (815). Den er også lett tilgjengelig for studier.
Øyegneis er en vanlig norsk bergart i både grunnfjellet og fjellkjeden. På vei opp til fjelltoppen Skåla ovenfor Loen i Sogn og Fjordane tramper du på denne morsomme steinen med de fine tegningene langs det meste av turen. Og på toppen ”vasser” du i blokkmark av øyegneis.
På en kalksteinsflate fra ordovicium myldrer det av fossiler. Mest vanlig er de spydformetet blekksprutene, men vi finner også spiralsnodde nautoloideer samt trilobitter.
Med sand fra Ryfylke har Stavanger fått et mektig minnesmerke over et fantastisk stykke norsk industrihistorie og ingeniørkunst.
Ordfører Gunnar Bakke i Bergen har valgt Brostein i Bergen som "mitt geofunn". Bergensk brolegging kan føre sin historie tilbake til begynnelsen av 1500-tallet da de første brolagte gater så dagens lys, mer enn hundre år før en annen norsk by.
På et gatehjørne i Gamle Bergen Museum står en loslitt marmorsøyle. Det viser seg å være en merkelig type som ikke ligner noen av de norske marmorforekomstene vi kjenner til.
Mølen er en rullesteinstrand som vender ut mot Skagerrak. Rullesteinstranda er en del av en endemorene som strekker seg rundt hele Skandinavia, og inneholder bergarter fra store deler av Østlandet.
Klebersteinsbrudd hvor man tok ut gryter og kar. Her arbeidet det mange folk med uttak av lebersteinskarene og kanskje var dette en av landets første industrielle foretak. Arkeologiske dateringer viser at det var stor aktivitet her i vikingtiden. Man kan se halvferdige gryteemner og i slagghaugene ligger det deler av islykkede gryter.
På hjørnet Wolffs gate-Lyder Sagens gate ligger en liten men pen og instruktiv skjæring gjennom ordoviciske lag.
Kjelsåstoppen står opp i terrenget fordi bergartene består av harde magmatiske intrusiver fra karbon-perm, og sedimentære bergarter fra ordovicium som også er blitt meget harde fordi de er sterkt varmepåvirkede (kontaktmetamorfe). Vi kaller slik "kokt" skifer for hornfels.
Dette er en stor, flott geologisk lokalitet. At bergveggen er dekket med "hønsenetting" mot steinsprang får vi ta med godt humør. Nordøstsiden av T-banesporet (spor mot Sognsvann) er mest instruktiv.
For ca. 11,000 år siden gikk isranden her (eldre litteratur nevner en alder på 9,800 år, men dette var basert på manglende kalibrering av karbon-14-metoden). Isen var på vei tilbake etter siste istid og hadde tidligere stoppet opp flere ganger og avsatt endemorener.
Det såkalte "Rodeløkken-profilet" strekker seg fra nord for Oscarshall og nordover forbi Rodeløkken kafe. Her har vi en meget pen lagfølge som strekker seg over mer enn ti millioner år, fra midtre til øvre ordovicium.
Dette er en av de mest elegante geologiske lokalitetene i Oslo! Kalk- og skiferlag fra Vollenformasjonen står med steilt fall mot nordvest, som følge av den kaledonske fjellkjedefoldingen. Knausen må ha stått slik ganske lenge, for lagene er pent forvitret.
Til tross for tildekningen med "hønsenetting" er dette fortsatt en svært pen veiskjæring. Kalk- og skiferlag fra Vollenformasjonen står med steilt fall mot nordvest, som følge av den kaledonske fjellkjedefoldingen.
Til tross for at mye av skjæringen nå er ødelagt av et betongdekke, er dette fortsatt en av de fineste geologiske lokalitetene i Oslo sentrum. Svart alunskifer fra kambrium eller tidligste ordovicium ligger nesten flatt.
Den nordligste kollen i Stensparken heter Blåsen. At det går en rygg her, skyldes en stor syenitt-intrusjon (dyke). I veggen på sørøstsiden av Blåsen er det flotte blotninger gjennom Arnestadformasjonen fra øvre ordovicium.
Her har kommunen nylig laget en flott skjæring for oss! Lagene tilhører Arnestadformasjonen fra øvre ordovicium, og består stort sett av skifer/slamstein med endel knoller av kalkstein.
En svær magmatisk dyke fra karbon-perm står opp som en rygg i terrenget. Gangen går i sørvest-nordøstlig retning - kanskje følger den en svakhetssone langs den kaledonske folderetningen.
I Vøyenfossen er de ordoviciske lagene godt synlige - leirskifer/slamstein og knollekalker. Lagene ligger horisontalt nederst i fossen, men er bikket opp på høykant lengre opp. En magmatisk intrusjon (diabasgang) fra karbon-perm er synlig i nedre del.
Hukformasjonen fra under/mellom-ordovicium består av tre "ledd" - nederst (eldst) en massiv kalkstein, så en knollekalk og øverst en massiv kalkstein igjen. Her ved Cuba danner den harde kalksteinen en liten øy i Akerselva.
Her langs Maridalsveien fra sør for Telthusbakken og ned til Fredensborgveien kan vi følge en fin lagrekke fra nedre ordovicium og opp i sen mellom-ordovicium, avsatt gjennom et tidsrom på ca. ti millioner år.
Hukformasjonen fra under/mellom-ordovicium består av tre "ledd" - nederst (eldst) en massiv kalkstein, så en knollekalk og øverst en massiv kalkstein igjen. På Vår Frelsers gravlund står den harde kalksteinen opp som en knaus, og det er den nederste delen som er best blottet.
Langs Sognsveien rett nord for krysset med Kirkeveien er det store skjæringer gjennom ordoviciske knollekalker og skifre. På vestsiden lengst oppe i veien ser vi skifre av Elnesformasjonen med endel kalkknoller og enkelte lysere, undulerende siltlag med noe kryssjikting.
Her ved inngangen til Grotten ligger den ordoviciske Arnestadformasjonen. Eldre lag ligger ned mot venstre, yngre lag opp mot høyre (nordvest). Denne formasjonen er generelt en skifer, men det kommer mer kalkboller og kalklag oppover.
Akershusklippen er en rygg av prekambriske, krystalline bergarter (gneis, amfibolitt etc.) som er relativt forkastet opp i forhold til de omliggende, yngre sedimentære bergartene fra kambrium og ordovicium. Dette kalles en horst.
På denne lokaliteten innenfor Filipstad-kaia finnes en stor skjæring gjennom ca. 30 meter av Vollenformasjonen. Denne mellom-ordoviciske knollekalken dukker opp mange steder i Oslo, og danner da gjerne rygger i terrenget fordi kalksteinen er relativt motstandsdyktig mot erosjon.
På denne klassiske, fredede lokaliteten ser vi knollekalk i den mellom-ordoviciske Vollenformasjonen, foldet under den kaledonske fjellkjedefoldingen. Rett nord for "taggingen" fra 2. verdenskrig, nå kulturminne, ser vi selve foldeaksen.
Denne lille bergknausen er nå tildels tildekket av prydbusker. Magmatiske intrusjoner (lagerganger, eller siller) av "mænaitt" har her trengt inn i svart, kambrisk alunskifer.
Her er det mulig å studere ulike typene skifer- og takheller og bruken av disse.
Et meteorittnedslag for mer enn 500 millioner år siden har skapt en liten geologisk godbit midt i hjertet av Rogaland. Ritlandkrateret er fremdeles synlig for de som har lyst på en liten fjelltur.
Glærum Kalksteingruve på nordsiden av Surnadalsfjorden driver på en kalksteinsforekomst som hører med til Trondheimsfeltets bergarter. Kalksteinen blir benyttet lokalt til hagesingel, strøsand, forkalk og jordforbedring.
De indre deler av den 3km brede Bømyra, som er en del av strandflaten rundt Engeløya er ikke dyrket opp. Etter siste istid har havet trukket seg tilbake og landet her steget ca 60m. Rester etter gamle strandlinjer og strandvoller kan sees på den indre delen av Bømyra. Småvannene på Bømyra ligger langstrakt mellom gamle strandvoller.
Gudbrandsjuvet er et 5 meter bredt og 20-25 meter dypt gjel - skåret i gneis - som elva Valldøla presser seg gjennom. Fra og med 2010 er denne lille perlen godt tilrettelagt med stier, utsiktspunkter og en moderne kafe.
Det 470 m høye Mjelberget ligger majestetiske ytterst mot Vestfjorden og ved nordøstenden av den 1,4km brede Bøsanden. Berget består av Prekambrisk øyegneis.
Først og fremst er Dronningstolen et kunstverk avduket av Dronningen i 2003. Men geologi-interesserte legger merke til gneisen i forgrunnen. Her ser vi en usedvanlig flott utgave av det norske grunnfjellet.
Kallskaret er et pass på turveien mellom Tafjord og Norddal. Akkurat i passet er berggrunnen svært spesiell. Den grå gneisen, som er så vanlig i Møre og Romsdal, blir innenfor et lite område erstattet med rød olivinstein. Denne næringsfattige bergarten gjør at vegetasjonen er ytterst sparsom. Også bergartsformasjonene er svært spesielle.
Fra Karasjok som har tatt i bruk norsk naturstein i utsmykningen av sentrum. Sittebenken er laget i Masi kvartsitt fra Finnmarksvidda, mens hellene er laget av Barents Red fra sørsiden av Varangerfjorden.
Gloppedalsura består av rasblokker som ligger oppå en endemorene. Den blir gjerne omtalt som Nord-Europas største steinrøys.
Trilobitten som ble funnet på taket av Singsås kirke i 1914 stammer opprinnelig fra et lite steinbrudd som ligger ved åsryggen Bjørgen i Kallvelldalen, noen kilometer nordøst for Flå. Skiferbruddet er i dag forlatt, men sees som en liten forsenkning i det skogkledde terrenget. Bruddet består av mørk, lett spaltbar, skifer, med noen få, tynne kalklag innimellom.
Administrerende direktør ved NGU, Morten Smelror, har valgt Singsås kirke som "mitt geofunn".
Gneisveggen finnes inne på Kviknes Hotel som dekorasjon i den nye konferansedelen til hotellet.
Innerst i Varangerfjorden ligger en verdensberømt forekomst av konglomerat som er kjent som Bigganjargatillitten. Morenen ble avsatt sent i urtiden.
Minnestedet over ofrene i Tsunamikatastrofen i 2004 ligger på Bygdøy utenfor Oslo. Skulpturen er formet i vår nasjonalstein larvikitt og har fått navnet Interferens.
Kjeragbolten er en 10-15 tonn tung stein som har kilt seg fast i en sprekk i fjellet. Den ligger rett over Lysefjorden, og for de modigste er det fullt mulig å gå utpå. Men husk, det er 1000 meter rett ned.
Denne skulpturen er formet i vår nasjonalstein larvikitt. Den er en gave fra Norsk Geologisk Forening til Norges geologiske undersøkelse ved 150-årsjubileet i 2008.
Ælva gjennom Porsgrunn renner i to forskjellige retninger, sørvest-nordøst og sør-nord. Begge er styrt av den geologiske utviklingen av Oslofeltet i perm.
Ammonittene er en gruppe blekkspruter med et hardt, ytre skall av kalk. Ammonittene døde ut samtidig med dinosaurene i overgangen mellom kritt og tertiær.
På Hukodden ytterst på Bygdøy finner du ordoviciske skifre og kalksteiner. Odden er et av mange steder i indre Oslofjord hvor Oslofeltets kambrosilurbergarter er lett tilgjengelig.
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
