En ny eksplosjon i livets utvikling! Ordoviciske lag er karakterisert av rike forekomster av trilobitter, koraller, pigghuder, brachiopoder og blekkspruter. I tillegg er andre bløtdyr (muslinger, snegler) og bryozoer (mosdyr) også ganske vanlige. Totalt økte biodiversiteten fra ca. 200 marine familier i kambrium til rundt 500 i midtre ordovicium. Denne økningen omtales av mange forskere som "The Great Ordovician Biodiversification Event" og paleontologene mener at den var like omfattende som "Den kambriske eksplosjon".
Men hva var det som utløste denne hendelsen?
Trilobittene gjennomgikk en spektakulær utviklingsfase med en økning fra ca 150 slekter ved starten av ordovicium til ca 280 slekter midt i perioden. I slutten av perioden, ved overgangen til silur var det bare ca 50 slekter som overlevde masseutdøingen. Økningen i mangfoldet tidlig i ordovicium hadde kanskje sin årsak i endringer i platekonfigurasjonen og transgresjoner som økte arealet av middels dype sokkelområder der trilobittene trivdes best. Også graptolittene opplevde en betydelig diversitetsøkning.
(se nærmere omtale i boka "Landet ble til - Norges geologi", side 157).
Kanskje det mest bemerkelsesvise trekket i livets utvikling i ordovicium er at plantene kom opp på landjorden. Fram til nå var jordoverflata livløs, kanskje bortsett fra alger som kunne leve i fuktige områder. Sporer, som ser ut til å være dannet av høyere planter, er funnet så tidlig som i midtre ordovicium. Dette betyr at ekte landplanter begynte å utvikles en gang for omkring 470 millioner år siden. Også sopp, lav og moser er kjent fra ordovicium, men molekylærdata (DNA) tyder på at sopp kan ha etablert seg på landjorda allerede for 600 millioner år siden, dvs. i ediacaraperioden! De første makrofossilene av landplanter er riktignok først funnet i lag fra silur.
Ordovicium i Oslofeltet er representert med opp mot 1000 meter med skifre og kalk i veksling, inkl. tykke skiferlag, massive kalklag, kalkknoller og vulkanske askelag. De nederste lagene er graptolitt- og trilobittrike mørke skifre, mens de øverste lagene er grove kalker med kalksvamper, koraller og brachiopoder i store mengder.
Mot slutten av ordovicium skjedde det nok en dramatisk masseutdøing. Denne episoden påvirket sterkt trilobittene, og de tidlige revbyggende organismene. De vanligste revbyggerne var fortsatt alger og svamper (kalksvamper i form av stromatoporoider), men koraller og bryozoer satte etter hvert også sitt preg på dette økologiske habitatet. Geologene antar at denne utdøingen skyldes en generell nedkjøling av klimaet på jorda, noe som skapte istider på de sørlige kontinentene (Gondwana) og som endret strømningsmønsteret i oseanene. Magasinering av vann i isbreer fører til redusert mengde vann i havet, og havnivået synker dramatisk. Dermed blottlegges kontinentalsoklene og disse biologisk sett rike områdene tørrlegges, arealet reduseres og mange organismer dør ut.
Masseutdøingen i slutten av ordovicium, for 443 millioner år siden, var en av de mest omfattende jorda har gjennomlevd.
Nettressurser - litteratur:
| Nettsted (link) | Beskrivelse |
| | |
| The Paleontology Portal | Oversiktelig amerikansk nettside med informajson om verdens paleobilogi og paleogeografi. Egen side med fossiler. |
| The Virtual Fossil Museum | Oversiktlig side med informasjon om paleobiologi |
| |
