Rallarvegen fremstår som en god kandidat til Geologisk nasjonalarv, med en unik kombinasjon av urnorsk geologi (prekambrisk berggrunn, kambrosilurske bergarter, kaledonske skyvedekker, isbreer, glasiale former og avsetninger), tilgjengelighet, attraksjon og formidlingspotensial.
Forslagsstiller: Arvid Nøttvedt
Grunnfjell, kaledonske skyvedekker, isbre, glasiale erosjonsformer og glasiale avsetninger
Hordaland - Sogn og Fjordane
Tog, bil, båt
Rallarvegen er navnet på den totalt 122 km gamle anleggsveien langs Bergensbanen fra Haugastøl til Voss og mellom Myrdal og Flåm. Fra Haugastøl til Finse går Rallarvegen over Hardangervidda, Nord-Europas største høyfjellsplatå (8000 km2). Veien går gjennom et vakkert landskap, med bergarter, landskapsformer og avsetninger som utgjør selve fundamentet i norsk geologi, nemlig 1) grunnfjell, 2) kaledonske skyvedekker, 3) isbre, 4) glasiale erosjonsformer og 5) glasiale avsetninger.
Berggrunn
Geologisk er Hardangervidda et grunnfjellspeneplan, som ved landhevningen i tertiær ble løftet opp i sitt nåværende nivå. Over grunnfjellet finnes rester av kambrosiluriske skifre som i kaledonsk tid ble omdannet til fyllitt. Disse finner man særlig i de vestlige og sentrale deler av vidda. I nord og øst er de slitt vekk og grunnfjellet ligger i dagen. De høyeste fjellene består av harde gneiser, kvartsitter og omdannede, gamle vulkanske bergarter tilhørende de såkalte skyvedekkene. Disse er skjøvet over skifrene i kaledonsk tid. Eksempler på slike skyvedekker som i dag utgjør markerte topper som hever seg over vidda, er Hårteigen, Hardangerjøkulen og Hallingskarvet.
Fra Haugastøl til Hallingskeid ligger Rallarvegen oppå stedegent, prekambrisk grunnfjell, bestående av dypstørkningsbergarter som granitt og gabbro, og omvandlete gneisbergarter (> 1 milliard år). I dalskråningen mot Hallingskarvet i nordøst finner en omvandlete kambrosilurske avsetninger, i all hovedsak fyllitt (ca 540 millioner år). Toppen av selve Hallingskarvet, som ligger i utkanten av den egentlige Hardangervidda i sydvest, tilhører det såkalte Jotundekket og er skjøvet inn fra vest i forbindelse med dannelsen av den kaledonske fjellkjeden (ca 400 millioner år).
Fordi laggrensene faller mot nordvest passerer en kort etter Hallingskeid gjennom grensen mellom stedegent grunnfjell og fyllitt, og ved Myrdal stasjon er en inne i det overliggende Jotundekket. På vei mot Flåm krysser en grensen til fyllitten på nytt før en er tilbake i Jotundekket nede ved Flåm stasjon.
Glasiale avsetninger
Over store deler av vidda ligger et mangfold av glasiale avsetninger og til dels store lag av bunnmorene, både sand, grus og store blokker. Fordi vidda er så flat, danner morenematerialet mange steder vannskiller.
Rett sør for Finse ligger Hardangerjøkulen, en typisk platåbre på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet. Breen dekker ca. 73 km2, og fra kanten faller flere korte brearmer ut til alle kanter. De to største er Rembesdalsskåka i vest og Midtdalsbreen i øst. Fra toppen kan en se Hurrungane og andre sentrale fjell i Jotunheimen, Hallingskarvet i hele sin lengde og Gaustadtoppen i sørøst. Mot sør og vest kan man se Hardangervidda med Hårteigen og Folgefonna.
Fra Hallingskeid langs Moldådalen til Vatnahalsen og Myrdal stasjon kan en se glasiale former og avsetninger som slukåser, eskerygger, endemorener, sandurer
med grytehol, flyttblokker, sideterrasser, delta og strandvoller, samt erosjonsformer som rundsva, jettegryter, gjel og forbindingsdaler. Det er sjeldent å finne så varierte landformer fra istiden på et så avgrenset område. Noen av landformene har tydelig sammenheng med strukturene i de tre hovedgruppene bergarter i dette området: grunnfjell, fyllitt og skyvebergarter.
Den glasiale Flåmsdalen har et dramatisk landskap med iøynefallende landformer. Myrdalen mot sør er en hengende dal til Flåmsdalen, og på vei ned Flåmsdalen ser en flere eksempler på dalender, hengende daler og tilpasningsdaler.
Tilgjengelighet
Rallarvegen-Flåmsdalen er tilgjengelig med tog, bil og båt og besøkes hvert år av et stort antall turister og naturinteresserte. Området er tilrettelagt for sykling og turgåing.
Attraksjon
Flåmsbanen utgjør en del av en av Norges mest besøkte turistturer ”Norway in a Nutshell”. Nærøyfjorden, som er tilstøtende til Aurlandsfjorden, ligger på verdensarvlisten.
Formidling/undervisning
Rallarvegen går gjennom et landskap som innbyr til å studere naturen. Finseområdet har kursvirksomhet for skoler og universitet både i geologi, botanikk og zoologi. Vegen på vestsiden av vannskillet og ned til Flåm har gjennom mange år vært benyttet til studentekskursjoner og kurs for lærere. Særlig
Flåmsdalen mellom Myrdal og Flåm er eit populært ekskursjonsområde. På Rallarvegen har “Statens lærarkurs” arrangert geologikurs, og “Skolelaboratorium i Realfag” ved Universitetet i Bergen har i mange år arrangert kombinerte ekskursjoner i geologi og botanikk for lærere og feltkurs i naturfag ved Høgskolen i Bergen (ref. boka Gråsteinen av I. Aarsetn m.fl.).
Totalvurdering
Rallarvegen fremstår som en god kandidat til Geologisk nasjonalarv, med en unik kombinasjon av urnorsk geologi (prekambrisk berggrunn, kambrosilurske bergarter, kaledonske skyvedekker, isbreer, glasiale former og avsetninger), tilgjengelighet, attraksjon og formidlingspotensial.
Oppdatert: 08.12.2010 11:17
av Alf Kvassheim
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
