Hullet i Torghatten er et kjent landemerke med mange sagn knyttet til seg. Geologer mener at hullet er dannet i forbindelse med istidene. Øylandskapet rundt Brønnøy preges også av denne perioden, emn på en annen måte enn de mer kjente fjordene. Strandflaten er en viktig del av norsk natur- og kulturhistorie.
Forslagsstillere: Bente Nyland, Magnar Solbakk
Strandflate, brenningshule
Brønnøy kommune, Nordland
Torghatten er enkelt å nå fra tettstedet Brønnøysund, via Brønnøysundbroa og videre langs fylkesvei 54. Brønnøysund har egen flyplass, hurtigruteanløp og ligger langs kystriksveien (RV 17).
Brønnøysund ligger på den såkalte strandflaten. Dette landskapet, som kjennetegnes av utallige paddeflate øyer og holmer, enkeltstående kystfjell med bratte fjellskrenter og utallige grunner og skjær, er ett av de mest markante landskapstrekk langs kysten. Utviklingen av vår kystkultur har vært helt avhengig av dette spesielle landskapstrekket. Langs Helgelandskysten er dette spesielt fremtredende.
Geologisk sett er strandflaten en plattform meislet ut i grunnfjellet i en sone fra ca. 50 meter over til ca. 50 meter under dagens havnivå. Den avgrenses av en bratt kant mot fastlandet og kan strekke seg opp mot 50 kilometer ut derfra. Strandflatelandskap finnes også langs Svalbard og Grønland, men er ellers sjeldne på verdensbasis. I likhet med fjordene finnes strandflaten bare i områder som har vært utsatt for kraftig nedising. Nedisingen alene er imidlertid ikke nok til å forklare hvordan strandflaten ble til.
Prosessen med å forme strandflaten kan ha startet for mellom fem og ti millioner år siden, eller kanskje enda nærmere vår tid. De få oppstikkende kystfjellene vi ser i dag (for eksempel Torghatten) er rester fra en stor landblokk som utgjorde kysten. Den gangen var klimaet kaldt og fuktig. Bølgevasking og frostforvitring har slitt fjellet ned til et lavtliggende slette, med bratte fjellkanter og store mengder frostsprengt fjell.
Under istidene har breene flere ganger gått helt ut på dagens kontinentalsokkel, og da har fjæresteiner, rasmasser, sand og grus blitt gravd ut og ført lenger ut på sokkelen. I varmere perioder, da breen kalvet i fjordene, kan drivisen ha gjort den samme jobben.
Men hvordan kan det ha seg at disse flate bremmene også finnes under dagens havnivå? Årsaken er at havnivået har variert med mengden vann som har vært bundet opp i isbreer. Under istidene inneholdt isen så mye vann at verdenshavene var opp mot 130 meter lavere enn i dag. Samtidig var isen så tung at den presset ned landskapet, spesielt i Bottenviken, der isen var på sitt tykkeste. Ute ved kysten var nedpressingen imidlertid mindre. Det medførte at de grunneste delene av sokkelen sannsynligvis var tørt land i noen perioder under istidene. Dermed kunne lavereliggende områder bli slitt ned til en lavere strandsone. Etter hvert som isen smeltet, og landet steg, ble disse hyllene liggende under vann.
Hullet i Torghatten er skapt av de samme prosessene, med frostsprenging og bølgevasking i et stadig skiftende havnivå.
Nettsider
Oppdatert: 08.12.2010 11:17
av Alf Kvassheim
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
