Det har vært mange mørke stunder i tunneler og bergrom. Men lyspunkter mangler heller ikke for ingeniørgeologen som har vært med på det meste innenfor sitt fagfelt.
Halfdan Carstens
Det skulle vært vått, kaldt og mørkt. For det er under slike forhold han trives aller best. Et halvt århundre under jord setter selvsagt spor.
I stedet møtes vi i Multiconsults tørre, varme og lyse lokaler på Skøyen utenfor Oslo. Her sitter Per Bollingmo sammen med unge og halvgamle kolleger i et åpent og trivelig landskap, i skarp kontrast til trange og kummerlige tunneler. Selv begynner mannen å bli ”gammel”. Han har tross alt passert 67, og kan med full rette kalle seg pensjonist. Men han er en aktiv sådan, og timebetalt arbeid kommer i tillegg til pensjonen. Arbeid gir mening til livet, og nødvendig erfaringsoverføring til de som fortsatt har teorien friskt i minne, men som ennå ikke har tilstrekkelig mange dager på stuff å se tilbake på.
Fra arbeidsplassen sin har Per utsikt til jernbanen. Og jernbanestrekningen Sandvika-Lysaker - med kilometer på kilometer på tunnel - er en ingeniørgeologisk suksesshistorie som han gjerne snakker om. Dessverre er det noen historier som bransjen har mindre grunn til å være stolt av. De skal vi komme tilbake til.
Per Bollingmo er, som vi nå forstår, ingeniørgeolog. Den tittelen har han hatt siden han gikk ut fra NTH i 1966 med diplom på bergarters sprengbarhet.
- Valget skyldtes mye professor Rolf Selmer-Olsen. ”Selmer,n” var en dyktig foreleser, og det var han som med sin praktiske tilnærming skapte faget her hjemme.
- Jeg er en av de aller første ingeniørgeologene fra Gløshaugen. På den tiden var det krav om ett års praksis før vi fikk begynne å studere, så studiet startet med at jeg gikk under jord i Skorovas Gruber, forteller han med et smil, og refererer til et yrkesliv med mange mørke stunder.
Men også lyse, og den friluftsinteresserte trondhjemmeren (det var her han vokste opp) ser tilbake på året i Nord-Trøndelag som lærerikt. Og slett ikke ville vært foruten. Å ha jobbet aller nederst på rangstigen og fått de verste jobbene har sin verdi. En fantastisk introduksjon til yrket, sier han i dag.
- Det er et år jeg ser tilbake på med stor glede, og så tjente vi gode penger!
Første arbeidsgiver var NOTEBY, og her har han vært siden, men etter fusjonen med Multiconsult i 1990 har det gamle navnet forsvunnet. Multiconsult er et norsk rådgiverselskap med kontorer over det meste av landet. Geomiljøet består av ca. 35 ingeniørgeologer i tillegg til ca. 80 geoteknikere og miljøgeologer.
- Ingeniørgeologi er et lite fag, men veksten har vært formidabel siden jeg begynte å jobbe i 1968. Da var vi bare fire personer med denne kompetansen i firmaet.
Per har vært medlem av Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk gjennom hele karrieren, og allerede på sin første Fjellsprengningskonferanse holdt han foredrag. ”Skitnervøs”, ja vel, men det gikk bra, ”ingen vanskelige spørsmål”, så derfor ble han heller ikke skremt. Siden har han vært et aktivt medlem med foredrag, komitéarbeid og bidragsyter til diverse utvalg, kurs og temadager, og sikkert mye annet. Så verdifull har han vært at han i fjor ble utnevnt til æresmedlem i foreningen.
- Det var artig å motta denne æresbevisningen, er den enkle kommentaren fra en av de få som faktisk har fått den. Av de 9 som er æresmedlemmer var Henrik Wergeland den første. Som takk for at han skrev diktet ”Nisser og dverger bygger i berge”.
Den joviale ingeniøren benytter anledningen til å rose både foreningen og miljøet som han mener har tjent godt på å være åpent. Hele miljøet har vært innstilt på å dele kunnskap, og kompendiene fra diverse fjellsprengningskonferanser slår han stadig opp i. For der finner han oppskriften på både fiasko og suksess.
- Norge har et godt undergrunnsmiljø, slår han fast. Alle som har vært på den årlige Fjellsprengningskonferansen vet hva han mener.
Så må vi ikke glemme at det nyutnevnte æresmedlemmet også har fått den uformelle tittelen ”Renskespettets høye beskytter”. Også det en æresbevisning, etter et foredrag hvor han forklarte viktigheten av å renske stuffen med renskespettet (”det MÅ brukes”), etter sprengning, og før sprøytebetongen klistrer seg til hengen.
- Det foredraget holdt jeg mens Hanekleivtunnelen ble bygd midt på 90-tallet, den gangen ingeniørene sverget til maskinelle og industrielle løsninger, men hvor håndverket manglet.
Mindre enn ti år skulle det ta før hele landet skulle bli kjent med betydningen av renskespett og andre ingeniørgeologiske noter og unoter. Det var da taket i den nå velkjente Hanekleivtunnelen smalt ”pang” i asfalten.
- Problemene i Hanekleivtunnelen skyldes flere forhold, bl.a. at man ikke hadde bemanning med tilstrekkelig kompetanse på anlegget.
Den erfarne ingeniørgeologen nøler ikke et øyeblikk. Og han vet hva han snakker om, for han var medlem av undersøkelsesgruppen som så på årsaken til raset som kunne endt så mye verre.
Konklusjonen han trekker etter skandalen med vannlekkasjene i Romeriksporten tidlig på 1990-tallet blir også presentert slik at den ikke er til å misforstå.
- Det hadde aldri blitt noen skandale hvis det hadde blitt satt av tilstrekkelig tid. Problemet var at det var fastsatt en ferdigstillelsesdato (OL på Lillehammer var like om hjørnet), og når tida ble knapp, valgte man å drive tunnel fremfor å tette skikkelig.
- Tunnelen ble drevet videre selv om det ble påvist lekkasjer. Da de så ble uakseptabelt store, var det nødvendig å tette med etterinjeksjon. Men å tette i ettertid er dyrere, vanskeligere og mer tidkrevende enn å injisere i forkant. Derfor rant både pengene og tiden ut i like store strømmer som vannet rant inn.
Romeriksporten var en nyttig, om enn dyr, lærepenge: ”det nytter ikke å ta snarveier,” og ”det er viktig ikke å ha det travelt”, står i ettertid frem som læresetninger.
Romeriksporten er imidlertid ingen god referanse for norske ingeniørgeologer. Derfor skal vi heller bruke plass på et par utstillingsvinduer. La oss ta det siste først: Jernbanestrekningen Lysaker-Sandvika (GEO 02, 2003: GEO 07, 2008).
- Den 5,5 km lange Bærumstunnelen er en suksess for bransjen, sier Per Bollingmo.
- Den er bygget på rett tid, til budsjetterte kostnader, og vannlekkasjene er under kontroll. Tunnelen er en teknisk suksess!
Det er lett å tro, for det har vært helt tyst i media, det har ikke vært noen skandaler å gripe fatt i. Årsaken er selvsagt at det er gjort et grundig arbeid, uten tidspress, og med gode rutiner. Én av rutinene har vært ”byggherrens halvtime”.
- Poenget med denne er at byggherren skal stille med kompetent personell og få god tid til å vurdere fjellets beskaffenhet etter sprengning. På en god arbeidsplattform med godt lys og med spett og tegnesaker som redskap, kartlegger geologene fjellet de fem meterne det er snakk om. Deretter kommer de, sammen med entreprenøren, med en vurdering av behovet for sikring.
- Vi gjennomførte denne prosedyren på hele Bærumstunnelen, og etter at ekspertgruppen la frem konklusjonen fra arbeidet med Hanekleivtunnelen, er ”byggherrens halvtime” nå standard prosedyre. Altså har raset i Vestfold-tunnelen hatt noen positive utslag.
”Tror du vi kan bygge en fjellhall med 60 meter spenn på Gjøvik?”
Slik lød spørsmålet Per Bollingmo ble stilt en dag i 1989.
- I den andre enden av telefonrøret satt Jan Anton Rygh, guru og dyktig markedsfører av fjellteknologi i vårt miljø. Han hadde fått ideen om at ishockeyhallen som Gjøvik skulle få til OL burde ligge inne i fjellet, i stedet for ute på et jorde.
Spørsmålet var i høyeste grad relevant, for ingen kjente til anlegg med spenn over 30 meter. En dobling var selvsagt dramatisk.
- ”Sier du nei, blir det ikke noe av, men sier du ja, så gjør vi det”, var beskjeden. Jeg sa ja, på telefonen der og da.
Det overrasker ikke. For mannen er ingeniør av legning, liker å ta beslutninger, elsker at det skjer noe og er vant til å handle raskt. Beslutningen ble tatt med det lille forbehold at det ble gjort noen innledende undersøkelser. Planlegger man å sette verdensrekord, ja da er det jo greit å ha litt kunnskap. Behovet var spenningsmålinger. Det var betingelsen vår mann stilte. Og det var greit. Det eneste hinderet var at det manglet ”noen kroner”.
- Vi dro til Dyno og la frem planene, og de kastet 100.000 kroner til oss over bordet. Snøballen begynte å rulle. For å gjøre en lang historie kort fikk VS-gruppen (Veidekke/Skanska) totalentreprisen, men først etter at det var gjort en mengde undersøkelser på spenning og deformasjon. Egentlig holdt vi på med et stort forskningsprosjekt som endte opp i en fjellhall med verdens største spenn. Så stort er spennet at ennå har ingen bygd større. Det er fortsatt verdensrekord for publikumsanlegg.
- Mange er interessert i så store dimensjoner, så derfor har det vært en strøm av utlendinger på besøk til Gjøvik. Den olympiske fjellhallen er blitt et internasjonalt utstillingsvindu for norsk ingeniørkunst. Selv har jeg tauet rundt på alt fra enkeltpersoner til store grupper, mange fra Østen.
- Det er også interessant å merke seg at Gjøvikhallen er det eneste etterbruksanlegget som drives uten at man har spist opp hele etterbruksfondet.
Per ser tilbake på planleggingen, prosjekteringen og byggingen av fjellhallen som et av høydepunktene i karrieren. Han kjente geologien godt da forespørselen kom, og han hadde mistanke om at fjellet var utsatt for kompresjon, noe som ble bekreftet med spenningsmålingene. Under sprengningsarbeidet ble deformasjonen i fjellet målt. Noe deformasjon var det, men innenfor de grensene som på forhånd var beregnet. Og i dag er fjellet i ro. Det er ingen grunn til å uroe seg. Det garanterer den tidligere sikringsingeniøren på anlegget.
- Under arbeidet gjorde vi en rekke forskjellige målinger, og all vår kunnskap i bergteknikk ble tatt i bruk. Vi kan kalle hele prosjektet et bergteknisk laboratorium. Hele det bergtekniske miljøet i Norge, og andre fagmiljøer som arbeidet med undergrunnsanlegg ble involvert. Vi hadde bl.a. grupper som vurderte ventilasjon, energibruk, brann og rømning, sikkerhet og psykologiske faktorer. For bransjen var Gjøvikhallen intet mindre enn et stort løft.
Så da er det slått fast en gang for alle. Våre ingeniørgeologers kompetanse står ikke tilbake for noen andres. Ikke nok med det, vår hjemmelsmann påstår at vi til og med bygger billigere tunneler enn de er i stand til på kontinentet. Forklaringen er kulturforskjeller. ”Kulturingeniørgeologiske” forskjeller.
- Vi har tradisjon for å undersøke fjellet nøye, ta i bruk kompetansen, og sikre der det er behov. I utlandet sikrer de gjerne hele tunnelen med betongutstøping, uansett, og dermed må det bli dyrere.
Den som bygger billig, får flere tunneler. Det var gjennomgangstonen da ”landet skulle bygges” og arbeidet med de ca. 1000 veitunnelene vi har fått stod på som verst. Nå kommer den sure svien. Billig er nemlig ikke alltid bra.
- Problemet vi nå sliter med er de gamle tunnelene. Dessverre har vi alt for mange som er bygget billig. Men etter bråket med Hanekleivtunnelen er det nå innført krav om inspeksjon, og det er mye jobb med å gå over gamle tunneler for å sjekke standarden. Mange ingeniører har fått jobb med å krype som åler under hengen. Av og til blir det oppdaget ting som gjør at det må ettersikring til. Da er det greit å ha noen unge folk til å ta jobben.
Er det altså dette som venter neste generasjon ingeniørgeologer, et liv i mørke, med flaggermusen som nærmeste venn? Det er nok så langt fra drømmen om et fritt liv i naturen som mange geologer har som motivasjon når de begynner studiet.
Fra Lindesnes til Nordkapp
- Det er utvilsomt et behov for ingeniørgeologer i fremtiden. Alle vil få jobb, påpeker Per.
Og mørke tunneler til tross, jobben handler om naturkunnskap, og Per er klar på at det er morsomt å forstå naturen. Med geologi som ballast kan du litt mer, og det er mer givende å dra på tur når du forstår litt mer.
- Fremfor alt har jeg hatt en variert jobb med mange forskjellige arbeidsoppgaver. Jeg har vært i alle de minste avkrokene mellom Lindesnes og Nordkapp, også disse to stedene, på oppdrag. Men også i utlandet, og det har vært krydder i tilværelsen. I løpet av noen måneder lærer vi mer om landet enn vi kan drømme om som turist, også fordi vi kommer helt andre steder enn turistene gjør.
Per snakker seg varm om de mulighetene han har fått, og om en variert hverdag med en passe blanding av uteliv og kontortilværelse. Og så har han truffet mye folk, sett nye omgivelser, fått nye utfordringer og stadig blitt stilt overfor nye problemstillinger.
- Jeg har også en egen tilfredsstillelse av at jobben er samfunnsnyttig. Det blir noe annet enn å være stylist. Ingeniørgeologene kan bidra på mange plan, og vi etterlater oss noe av varig verdi, tunnelene vil alltid stå der. Det gir en god følelse og motivasjon i jobben.
Derfor er det ikke noe poeng å skremme ungdommen fra å gå inn i dette yrket. Snarere tvert i mot. Mulighetene er mange for den som liker at det skjer noe, trives med å ta beslutninger, liker ny teknologi, og ikke er redd for å ta på seg verneutstyr og vandre inn i mørket med hodelykten fullt påskrudd.
Og behovet for tunneler og infrastruktur vil være der i mange, mange år. I Oslo skriker de etter tunneler, og hvis vi skal bygge høyhastighetstog vil vi trenge en hel skokk med ingeniører som forstår fjellet. Det er i det hele tatt et press på å legge infrastruktur under bakken. I utlandet er det også mange undergrunnsprosjekter.
Per Bollingmo kan se tilbake på et rikt liv som ingeniørgeolog. Det har for det aller meste handlet om tunneler og bergrom, og oppdragene har gitt han mulighet til å farte over det meste av landet. Rosinen i pølsen har vært lange utenlandsopphold i til sammen 18 land, som har gitt både faglig og kulturell innsikt.
Hans kone Tove, som alltid har administrert ”hjemmestyrkene”, slik at han ikke hadde behov for å tenke på plikter, som for eksempel å hente i barnehagen, har gjort både arbeidsdagen og hjemmelivet mer effektivt og mindre stressende.
Arbeidsdagen er imidlertid langt fra slutt. Men nå skal det, sammen med Tove, handle litt mer om jakt, fiske, fotturer, kajakkpadling og andre former for fritidsaktiviteter. For også på de feltene er han en erfaren kar.
| Abonner på GEO |
Oppdatert: 17.10.2011 12:51
av Alf Kvassheim
Klikk for nedlasting
