PGP (Physics of Geological Processes ) - et Senter for Fremragende Forskning - er halvveis i løpet, men allerede nå er det ingen tvil om at senteret har et vinnerlag. Det har fått bred internasjonal anerkjennelse gjennom målbevisst forskning på geologiske prosesser og mønstre. Vi har snakket med daglig leder professor dr. Bjørn Jamtveit om senterets tilstand og fremtid. |
I den evalueringen som ble gjort etter de første fire årene fikk vi karakteren "exceptionally good". Dermed var vi også kvalifisert til å være et prioritert forskningssenter de neste seks årene. Dette er det viktigste og mest synlige beviset for at vi driver godt.
I evalueringen ble det først og fremst lagt vekt på den vitenskapelige produksjonen. I tillegg ble det lagt vekt på produksjon av PhD- og Masterstudenter (PGP har et eget Masterprogram ved UiO, kalt 'Geologisk prosessers fysikk'), om det er opprettet kontakt med næringslivet, og om kunnskap formidles videre til samfunnet. Organisering og ledelse ble også evaluert.
Utenfra har vi fått uformelle "karakterer" fra det internasjonale forskningsmiljøet, og vi har spesielt merket oss kommentaren fra Jim Rice som er Mallinckrodt Professor of Engineering Sciences and Geophysics ved Harvard University. Han sa følgende etter å ha deltatt på Kongsbergsminaret i 2006: "Through PGP, you've put together one of the most exciting centers for research in Earth Science existing anywhere". Hans mening teller spesielt, ettersom han både er en av verdens fremste geoforskere, og er kjent for å være en nøktern person som ikke slenger rundt seg med superlativer i utrengsmål.
En annen tilbakemelding jeg liker kommer fra en av våre PhD-studenter kom nylig var på konferanse i utlandet. Hun kunne entusiastisk fortelle at nå omtales PGP i samme åndedrag som MIT, Harvard, Cambridge, og Oxford. Vi er derfor godt fornøyd med tilbakemeldingene fra kolleger i utlandet.
PGP PGP - Physics of Geological Processes - ble opprettet 1.Februar i 2003 som et Senter for Fremragende Forskning. Ette fire år ble alle de 13 sentrene evaluert. PGP fikk karakteren "exceptional" og kunne fortsette nye seks år. Senterets fast ansatte er tilknyttet Institutt for geologi, og Institutt for fysikk ved UiO. Senteret besetter også med gjesteforskere fra inn- og utland. |
Når vi tar med alle masterstudenter, doktorgradstudenter og postdoc-stillinger, er vi til sammen 60 mennesker på senteret. Av disse utgjør seniorforskerne 16 årsverk.
Med forskere fra 15 nasjoner kan vi også si at vi utgjør et fargerikt fellesskap. Mange kommer fra Frankrike, og det har sin naturlige forklaring i at vi rekrutterer mange studenter og postdocs fra eliteskolen 'Ecole Normal Superieur' (ENS) hvor også geologistudentene, i motsetning til de fleste studenter fra Skandinavia, har solid bakgrunn i matematikk og fysikk.
Det er også verdt å merke seg at vi har en ung snittalder. Mens anslagsvis en fjerdedel av forskerne ved Institutt for geofag når pensjonsalder innen fem år, er vi i en helt annen situasjon. Med mine 48 år er jeg faktisk en av de eldste i gangene her. Aldersprofilen ved instituttet representerer imidlertid også en mulighet, ikke bare et problem, i og med at vi nå har en gylden sjanse til fornyelse både av geofagundervisning og geofagforskning.
Vårt "mission statement" kan nok for mange virke lite fokusert. Man må imidlertid huske at vi er et grunnforskningsmiljø hvor veien til en viss grad blir til mens man går. Å lede et slikt forskningsmiljø er mer å angi en retning enn å definere et konkret mål. Vi er ikke i den situasjon at vi 'skal sende en mann til månen' eller finne en kur for HIV. Det vi driver med er å forstå geologiske prosesser ved å beskrive dem kvantitativt. Ulike prosesser har mange fellestrekk. Ta strømning, for eksempel, det er en geologisk prosess som foregår mange steder i og på Jorden, og det vi lærer ved å studere ett fenomen, kan anvendes på andre fenomener som tilsynelatende er ganske forskjellige, men som likevel har mange likhetstrekk.
Vi er også veldig opptatt av mønstre. Naturen er full av mønstre som striper, prikker og bølger. Ofte er det de geologiske prosessene selv som lager mønstrene, og mønstrene inneholder kvantitativ informasjon om hvordan de ble til. Det er koblingen mellom to eller flere prosessene som fører til dannelse av et mønster. De berømte travertinterrassene i Yellowstone er for eksempel et resultat av koblet væskestrømning og kalkutfelling. Forstår vi dannelsen av disse, og det mener vi at vi gjør bl.a. gjennom forskningen til Øyvind Hammer og andre ved PGP, kan vi kanskje også si noe om hvordan ting felles ut i rør eller tunneler, og det vil mange mene er nyttig kunnskap.
Geologi har tradisjonelt sett vært et deskriptivt fag, og tidligere brukte geologene mye tid på å kartlegge og beskrive. Det var få som våget seg inn på en kvantitativ forståelse av de prosessene som skapte, deformerte og forandret bergartene. Nå er situasjonen endret, ved at vi har koblet geologer med fysikere, noe som betyr at vi har gått fra å beskrive tilstanden av geologiske systemer til å følge utviklingen av geologiske prosesser. Ved å kombinere fysikerens innsikt i prosesser og mønsterdannelse i komplekse systemer med geologenes kunnskap om hvordan jorden ser ut og har sett ut i tidligere tider, er det duket for ny viten om jordskorpens mysterier.
Kort sagt ønsker vi å oppnå en fundamental forståelse for geologiske prosesser ved å beskrive dem kvantitativt. Da vil vi også kunne si noe om fremtidig utvikling i et geologisk system. Oppnår vi det, vil relevansen av forskningen vår øke kraftig på mange områder.
I et tverrfaglig miljø er valget av problemstillinger svært viktig. Problemstillingene må både være relevante og samtidig appellere til forskere med ulik bakgrunn. Utgangspunktet for mye av forskningen ved PGP er feltarbeid. Det er i møter med den virkelig og komplekse naturen vi ser problemstillingene. Deretter følger vi opp problemstillinger som kan studeres gjennom numerisk modellering (datasimulering) og eksperimentering. Vi driver lite "high-tech" eksperimenter med geologiske materialer utsatt før høye trykk og temperturer. Ofte bruker vi materialer hvor interessante prosesser skjer nær romtemperatur og trykk. Til gjengjeld kan vi da ofte følge prosessene over tid, for eksempel gjennom glassvinduer, og beskrive prosessene kvantitativt. Vi tror fremtidens eksperimenter i langt større grad enn i dag vil inkludere 4-D avbilding av pågående prosesser (den fjerde dimensjonen er tid).
Regnekraften vi har fått gjennom stadig raskere datamaskiner muliggjør simulering av stadig mer komplekse naturlige prosesser og mønstre. Dette representerer et enormt fremskritt innen naturvitenskapelig forskning generelt, og gjør oss i stand til å studere dynamikken, ikke bare beskrive den.
VisjonPGP's visjon er å oppnå en fundamental og kvantitativ forståelse av Jordens komplekse mønstre og prosesser. Forskningsresultatene skal bli kommunisert til undervisningsinstitusjoner, industrien og publikum. |
Ordningen med Sentre for Fremragende Forskning er viktig. Nye arbeidsformer har tvunget seg frem, og vi har fått ny dynamikk inn de litt trege strukturene i universitetsmiljøene. De store tverrfaglige satsninger er en utfordring for den strenge linjestrukturen man ser i universitetene. Nye organisasjonsformer vil måtte vurderes hvor ikke permanente kvalitetsenheter, økt grad av faglig ledelse og kraftigere strategiske prioriteringer har en mer naturlig plass. Jeg tror dette er viktig både for fornyelsen av Universitetet og for dets rolle i storsamfunnet.
Forskning på tvers av de ulike fagdisiplinene er helt naturlig innen naturvitenskapene, og økt tverrfaglig forskning er en helt nødvendig trend for å øke relevansen av vår forskning. SFF-prosessen har hatt positive ringvirkninger ved at den har bidratt til dannelsen av flere tverrfaglige forskningsmiljøer i Norge. Tverrfaglig forskning er riktignok vanskeligere enn disiplinorientert forskning, og ikke alle vil lykkes. Man vil også ofte føle mangel på støtte fra sine lokale fagmiljøer, fordi det er i Akademia selv at motstanden mot tverrfaglig forskning er størst.
Det viktigste jeg driver med som SFF-leder, foruten min egen forskning, er å bidra til å skape et best mulig fagmiljø. Dette har både faglige og pesonalmessige utfordringer. Det nest viktigste er å planlegge fremtiden, og ta vare på de verdiene som vi her skaper.
Hvis vi skal ivareta det beste, må geologi- og fysikkmiljøene samarbeide. Derfor har vi allerede startet en dialog med fakultetet og instituttene for geofag og fysikk, og vi er i gang med å utarbeide en strategi for å ta vare på det beste i den tverrfaglige forskningen.
Skal vi sikre finansieringen av et større toppforskningsmiljø ved UiO på lang sikt, vil vi trolig være avhengig av støtte fra petroleumsindustrien. Den må mene at det vi driver med er interessant, og derfor må vi også drive med forskning som kan anvendes på kort sikt.
For oss i PGP er det derfor riktig og viktig å opprette et effektivt samarbeid med petroleumsforskerne ved Institutt for geofag her på Blindern. Vi representerer "cutting edge" grunnforskning på geologiske prosesser, mens gruppen for petroleumsgeologi og geofysikk (PEGG) står for relevansen. Klarer vi å kombinere disse to, kan dette komme petroleumsforskningen til gode. Vi tar rett og slett sikte på å bli et kraftsentrum som driver tverrfaglig geoforskning med en tydelig petroleumsvinkling. Første skritt i denne retningen er tatt, i og med at vi har fått aksept både fra rektor og fakultetet for å arbeide videre med de tankene og planene vi har.
Alle miljøer har sin styrke. Vi vil bygge opp et tverrfaglig miljø som er grunnforskningsbasert. Samtidig vil vi gå mer inn i reservoaret. Å tenke kvantitativt og være prosessorientert er to andre stikkord.
Mens det geofaglige miljøet ved Universitet i Bergen er et av Europas ledende innen eksogen geologi og overflateprosesser, har vi i Oslo en konsentrasjon og nasjonal satsing rundt endogene prosesser - "Jordens indre liv". En slik arbeidsfordeling er ubetinget positiv. StatoilHydro bør se det som en nasjonal oppgave å bidra til å styrke disse geomiljøene, fordi produktene er så relevante for deres egen virksomhet. Petroleumsvirksomheten har gitt Norge svært tydelige konkurransefortrinn innen geofag. Dette må vi vite å forvalte og videreutvikle på best mulig måte, og universitetene trenger StatoilHydros hjelp for å sikre at utbyttet av vår forskningssatsing frem til nå optimaliseres.
Geologene må bli mer utadvendte. Naturviterne var tidligere mer samfunnsorienterte, og på den måten klarte de å rettferdiggjøre ressursbruken.
Helt fra starten av har vi lagt stor vekt på å formidle forskningsresultatene, og vi ansatte tidlig en forsker som hadde et spesielt ansvar for å henvende seg til samfunnet. Vi er av den oppfatning at slikt må gjøres skikkelig, og den er viktig både for å forbedre rekrutteringen til realfag og for å bedre naturfagenes status.
Vårt mest synlige bidrag til internasjonale medier i 2007 var uten tvil forskningen omkring slamvulkanen på Java i Indonesia som oversvømmet store områder og har ødelagt livsgrunnlaget for titusener av mennesker (GEO 08, 2007, side 44-45; katastrofen er også omtalt i National Geographic, Januar 2008). Det er som kjent to skoler som gir hver sin forklaring på fenomenet. Det ene legger all skyld på en oljebrønn, mens våre forskere med Adriano Mazzini i spissen mener å ha god dokumentasjon for at den direkte årsaken er et jordskjelv noen få dager i forkant av hendelsen. Utbruddet ville ha kommet uansett, noe flere andre utbrudd i nærheten opp gjennom historien gir belegg for å tro.
I dette tilfellet tok vi affære med en gang vi hørte om utbruddet og sendte umiddelbart av gårde et par forskere. Det falt naturlig, fordi vi allerede var interessert i denne type prosesser, og hadde erfaring fra feltarbeid både i Sør-Afrika og Azerbaijan med slamvulkaner og pipestrukturer i sedimentbasseng. Forskningen vår har dermed gitt oss internasjonal oppmerksomhet, fordi det er vitenskapelig uenighet om årsakssammenhengen, og årsaken kan ha store økonomiske konsekvenser for oljeselskapet som er involvert.
På den hjemlige fronten har vi hatt en rekke opptredener både i radioprogrammet Verdt å vite og fjernsynsprogrammet Schrødingers katt. Bare i 2007 var PGP med i over 20 innslag på norsk eller internasjonal radio og fjernsyn. Selv bidro jeg til tolv radioprogram, inkludert åtte i Verdt å vite og et halvtime langt kåseri i P2-Akademiet. Det forteller noe om at PGP er akseptert som en viktig bidragsyter i forskningsformidlingen.
Mange av SFF'ene er så store at det er en utfordring for SFF-lederne å få tid til egen forskning. Jeg er nødt til å drive senteret slik at det blir lite unødig administrasjon på meg selv, ellers vil jeg ved sentertidens utløp ikke lenger være i forskningsfronten selv. Etter en del reorganisering i den første SFF-perioden synes jeg vi har fått dette til. Hittil i år har jeg bidratt til åtte artikler i ledende internasjonale tidsskrifter, og på to av dem er jeg førsteforfatter.
Veien frem til SFFSammen med fysikerne Jens Feder, Paul Meakin og Torstein Jøssang, samt geologikollega Håkon Austrheim, startet Bjørn Jamtveit i 1995 et tverrfaglig forskningsmiljø innen området væske-bergart vekselvirkninger. I perioden 1997-2001 var dette finansiert av Norges forskningsråd som et Strategisk universitetsprogram (en "SUP"). Det siste året i denne perioden var gruppen en del av Senter for høyere studier (nå Senter for grunnforskning) ved Det norske vitenskapsakademiet. Dette forskningsmiljøet var kjernen i det som i juni 2002 ble valgt som et av Norges 13 første Sentre for Fremragende Forskning (SFF). |
Oppdatert: 08.12.2010 10:32
av Alf Kvassheim
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
Havet