Det smalt skikkelig under føttene på oss da lunten gikk av. Innbyggerne i Longyearbyen kunne også høre smellet, men de var allerede advart gjennom en annonse i Svalbardposten. Så ingen ble redde, må vi anta.
- Vi skyter tre seismiske linjer, to nordvest og en sørøst for byen. Nå er vi i gang med den siste, fortalte Karstein Røed i Bergen Oilfield Services da vi kom på besøk i midten av april.
Denne gangen står Karstein i en iskald sønnavind og passer på den 1500 m lange lyttekabelen med geofoner. Han er veivakt og sørger for at det ikke kjører noen bilder forbi mens skytingen foregår. På 1980-tallet var han imidlertid med og utviklet denne "snøkabelen" som tidligere har vært benyttet på Svalbard av Norsk Hydro. Systemet som er utviklet for å skyte seismikk på isbreer. Det er ikke blitt noen kommersiell suksess, men nå er det altså er tatt i bruk av UNIS i deres CO2-prosjekt.
- Ved universitetet her oppe skal vi tilby utdanning langs hele den lange verdikjeden fra leting etter kull til deponering i undergrunnen, noe som omfatter et vidt spekter av geofag og forskjellige typer teknologi, forklarer Sand, som ikke legger skjul på at dette er et meget ambisiøst mål å strekke seg etter.
Verdens elektrisitetsproduksjon vil i fremtiden som kjent langt på vei være avhengig av kull. Å starte verdikjeden med denne energikilden er mao. fremtidsrettet. Derfor har prosjektet også fått internasjonal oppmerksomhet.
- Vi starter med det letteste som er å deponere gassen i et reservoar bestående av porøse sandsteiner som vi tror ligger rett under byen. Boringene hittil har ikke vært helt vellykkete, så foreløpig gjenstår det å bevise at vi virkelig har porøse lag. Vi regner imidlertid med at den tredje brønnen vi skal bore i sommer vil gi svar, sier Braathen.
Lykkes UNIS, Gunnar Sand og Alvar Braathen med sin visjon, kan Svalbard bli et utstillingsvindu for en miljøvennlig verdikjede. Longyearbyen kan utvikle seg til et "demonstrasjonssamfunn", for å bruke direktørens egen betegnelse.
Oppdatert: 07.07.2008 16:29
av Alf
