Svalbard i april: Kan det bli vakrere enn når sola skinner fra blå himmel og fjellene er kritt hvite? Det avhenger selvsagt av øynene som ser. Men de fleste vil nok sette stor pris på en flytur mellom tertiære bergarter fra Longyearbyen til Svea når høytrykket henger over øygruppen.
Etter nærmere 50 effektive kuldegrader utenfor Gruve 7 i går (takket være en ganske frisk bris og minus 14 grader), var det i dag en lettelse å våkne til blå himmel, en lett trekk fra sør og bare 18 kuldegrader. For dette var dagen da vi skulle besøke Svea Nord-gruven.
Svea Nord, kullgruven som har vært i drift siden 2001, ligger på nordsiden av Van Mijenfjorden og noen titalls km fra Longyearbyen i luftlinje (se kartet). De som jobber her drar gjerne med snøskuter når været og forholdene tillater det, men de som ønsker raskere og mindre heseblesende transport kan fly med en 16-seter.
Denne dagen ville begge deler vært en sjelden opplevelse. Vi valgte fly, og angret ikke et øyeblikk, for piloten tok til vettet og la opp ruten mellom fjellene i stedet over fjellene. Fjellene på denne delen av Svalbard består av sedimentære bergarter fra tertiær. De ser ut til å ligge ganske flatt og uforstyrret, men i virkeligheten heller de mot vest og er gjennomskåret av små forkastninger. Akkurat det ser ikke vi fra flyvinduet, men i kullgruvene merker de godt at tektoniske krefter har strukket og presset lagene.
Vi tar av mot nordvest, men snur raskt i sørvestlig retning slik at vi får et flott blikk over isbreene på nordsiden av Isfjorden. Snart snur vi innover Colesbukta og kan se restene av den gamle russiske bosetningen som ble reist da det var gruvedrift her. Lenger inn i Colesdalen får vi plutselig øye på boreriggen som Store Norske opererer. De leter etter mer kull for mulig fremtidig drift, og dette er bare ett av mange hull de borer i vinter.
Riggen ligger under oss. Til siden ser vi utgående av de tertiære sandsteinene og skifrene som ble avsatt i et tidevannsdominert delta for ca. 50-60 millioner år siden. Snart åpner landskapet seg, og vi flyr over Reindalen. En liten hytte med skuterspor i alle retninger vitner om at svalbardlandskapet er i bruk av lokalbefolkningen. Lenger inn i Reindalen ligger en forekomst av kull som er stor nok til at den kan settes i drift. Men akkurat det ble litt mer komplisert for noen år siden da dette området ble gjort om til nasjonalpark.
Etter alt for kort tid ser vi Van Mijenfjorden, og rett foran ligger Svea med flyplassen. Til høyre, i sør, ser vi fjellmassivet Ispallen. Også her ligger den en kullforekomst hvor det en vakker dag kan bli gruvedrift.
Foran oss ventet Svea Nord. Gruven som snudde opp-ned på både Store Norske og Svalbard-samfunnet.
Oppdatert: 08.12.2010 10:10
av Alf Kvassheim
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
