Et omfattende kartleggingsprogram de siste fem-seks årene har avdekket nye kullforekomster som en dag kan bli satt i drift. Men det gjenstår ennå mye arbeid før ytterligere kull-reserver kan bokføres.
Store Norske ser fremover. Det er de nødt til, for ingen gruve varer evig, og om ca. fem år er det så godt som tomt i Svea Nord. Da vil den nye gruven Lunckefjell komme i drift. Men hva som kommer etter den, vet kullgruveselskapet ennå ikke. Derfor har Store Norske et omfattende kartleggingsprogram gående.
- Kartleggingen vår er en kombinasjon av feltarbeid, diamantboringer og litteraturstudier, forteller letegeolog Malte Jochmann i Store Norske.
Store Norske har boret mange hull ned i de tertiære lagene på Svalbard for å kartlegge kull-lagene. Av og til kommer uværet og gjør forholdene ganske utrivelige.
Foto: Halfdan Carstens
Siden 2002 har det blitt boret etter kull hvert eneste år, mange tusen meter i hver eneste sesong, og Store Norske disponerer i dag tre rigger. Den minste er liten og lett å flytte rundt på. Den siste og største er stor og tung og krever helikopter for å bli flyttet. Til gjengjeld kan den bore dype hull og er effektiv i drift. Det største hinderet er uansett lengden på boresesongen. Den varer bare om vinteren og et lite stykke ut på sommeren fordi operasjonene krever snøunderlag til all transport.
- Det er ikke enkelt å bore ned til de tertiære kull-lagene, fremholder Jochmann. - Fjellet kan være oppsprukket, noe som gjør at vi ikke får så mye kjernemateriale som vi ønsker. Boring fra bre gir også vanskeligheter fordi breen beveger seg i forhold til det faste fjellet.
De bratte fjellsidene på Svalbard eksponerer de sedimentære bergartene. Vi kan altså studere lagrekken på avstand, og fjellene med de parallelle lagene fortoner seg helt annerledes enn på fastlandet. Det er likevel ikke lett å få øye på de tynne kull-lagene. Feltgeologen må derfor enten klatre i fjellveggene eller dra rundt med helikopter. Av og til er det for bratt til at det er mulig å få tatt prøver og gjort målinger. Andre steder er de utgående kull-lagene dekket av rasmasser, og da kan det være nødvendig å sprenge vekk "skrotet" for å få tatt prøver for analyse og måle mektigheter.
- Vi har studert det tertiære bassenget ganske nøye nå, og vi sitter igjen med fire områder hvor det kan være store nok forekomster for fremtidig drift. I alle disse områdene har vi nå startet et mer detaljert program, forteller Jochmann.
- Det mest interessante området ser ut til å være Nathorst Land sør for Van Mijenfjorden. Dette området var tidligere avskrevet som uinteressant, fordi kullet manglet, men nyere undersøkelser viser at vi her har muligheten til å finne en gruve på størrelse med den i Svea Nord.
Så selv om Svea Nord bare har en fem års tid igjen, ser det ut til å være nok kull på Svalbard til flere tiår med kullgruvedrift. Malte Jochmann har fått oppgaven å kartlegge mulighetene.
Oppdatert: 08.12.2010 10:10
av Alf Kvassheim
Halfdan Carstens, ansvarlig redaktør – GeoPublishing AS, Postboks 6315 Sluppen, 7491 Trondheim - Tlf: 73 90 40 90 / 73 90 40 89
