Arbeidersønnen leder vår siste, tradisjonelle gruve som ble grunnlagt under den industrielle dugnaden på begynnelsen av 1900-tallet. Nå kjemper han sitt livs kamp for at vi skal ta vare på den gamle kulturen, flere hundre arbeidsplasser og en gryende lønnsomhet. Han forlanger respekt for at gamle norske gruve- og kulturtradisjoner skal tas vare på.
Vi møtes i Svea. Det er jo her det foregår. Det er her Store Norskes hjerte slår for tiden. I takt med Robert Hermansens store hjerte. Det banker heftig for fortsatt norsk gruvedrift på dette øyriket. - Vi har en kulturtradisjon å ta vare på, forklarer han.
Bergingeniør Robert Hermansen er administrerende direktør i det ærverdige selskapet Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Eller "Store Norske" - for alle som kjenner Svalbard eller er dus med gruvedriften her til lands.
Hermansen har kommet til Svea med egen snøscooter. Sammen med familien - kone og to barn - har han kjørt fra Longyearbyen i silkevær over breer og gjennom daler. Det er søndag, og barna skal for første gang få et lite glimt av pappas arbeidsplass. Og det er klart han har lyst til å vise den fram. På rekordtid har selskapet økt produksjonen av kull fra noen skarve hundre tusen tonn til nesten to millioner tonn.
I dag har han sneglet seg av gårde over fjellet. To timer gikk med. Men det er bare stasvær, og naturmennesket nyter hvert minutt. Til gruvesjefen forteller han i fortrolighet at han forleden for over fjellet på 41 minutter. Han legger ikke skjul på at han er litt stolt. Gutten i han er der fortsatt. Til tross for sine 62 år. Fra kollegaene får vi høre at en slik personlig rekord er i raskeste laget - grensende mot det uforsvarlige. - Det er så fine forhold nå, unnskylder han seg med. Kanskje kjører han scooter på samme måte som han kjører bil. Bare de innvidde vet visstnok hvilken skrekkopplevelse dette kan være.
Inne i gruva trekker Robert meg til side. Visker i øret mitt: - Her har vi dyktige fagfolk som gjør en skikkelig jobb. Det er en fenomenal gjeng. Nå går det så det suser, og folka står på. Vi velger å tro at skrytet er ekte. For han er veldig ekte selv. Det vet alle som har fulgt ham i media noen år.
Direktøren er ikke redd for å få kullstøv på nesa, tar gjerne et tak om han kan, vil ikke bare være til pynt, snakker med arbeidsfolka og er interessert. Forresten, mer enn det, han er entusiastisk. Liker å høre at nattskiftet har drevet stuffen mer enn 100 meter siden i går kveld. - Sånn skal det være, kommenterer han. I bakhodet lurer kravet til fremtidig lønnsomhet. Nå gjelder slikt også for statsbedrifter. Underskudd vil neppe bli tålt. Da må gutta i kjeledressen stå på. Alle andre også, forresten.
Robert Hermansen har respekt for arbeidsfolk. Ikke så rart det, faren var skiftarbeider og moren hjelpepleier. Han har opplevd trange kår hvor familien på seks delte ett rom og kjøkken den gang han vokste opp i Holmestrand under og etter krigen. Han har ikke glemt den tiden. Til forskjell fra mange av direktørkollegaene som har endt opp i oslogryta,.
- Du skal vise respekt for mennesket, er det første Robert Hermansen tenker når vi penser samtalen inn på hans viktigste oppgave i bedriften - å være leder. Men han legger raskt til: - Respekt, ansvar, tillit og omsorg er de fire ordene som står helt sentralt for meg. Som leder er det ikke noe problem å ødelegge folks sjøltillit. Oppgaven min er å bygge opp tilliten og gjøre de ansatte til trygge mennesker. Det er helt nødvendig å sørge for at de er trygge på seg selv, på ledelsen, på medarbeiderne og bedriften. Og de må ha sjølomsorg. Har de omsorg, vil de også uten videre ta ansvar for arbeidet og arbeidskameratene. Det fører igjen til positive ringvirkninger. Da slipper jeg å konsentrere meg om detaljer.
- Det andre som er viktig i lederrollen er å være klar over at ingenting kan erstatte fagkunnskap. Har du ikke kunnskap, så må du skaffe deg det, og ikke minst må du sørge for at medarbeiderne har det og la de få "sjans" til å utvikle den.
Robert Hermansen er bergingeniør fra 1965, med diplom på drift av Jomaforekomsten i Nord-Trøndelag.
- Det var ikke bare tilfeldig at jeg valgte NTH og bergstudiet, forteller han. - Interessen for litteratur gjorde at jeg leste både Falkberget og Uppdal. I tillegg var begge mine bestefedre anleggsarbeidere med erfaring fra arbeid i gruver. Det lå derfor i kortene at jeg skulle inn i anleggsvirksomhet. Hver eneste sommer fra jeg begynte på gymnaset jobbet jeg på anlegg, og i studietiden kjørte jeg gravemaskin i Trondheim. Det samme gjorde jeg i Syd-Varanger.
- Det var jævla trivelig, jeg likte det, og jeg trives i dette miljøet, sier han. Som om vi ikke hadde skjønt det allerede.
Etterpå ble det vit.ass.-jobb på NTH i en periode, før han tok steget ut i den virkelige verden og dro til Kirkenes og Syd-Varanger. Her endte han opp som verksdirektør i fire år. Tiden i Kirkenes og turbulensen rundt bedriften på denne tiden frembringer et helt lite foredrag. Det er ikke plass til å gjengi dette her. Vi tar bare med oss litt livsfilosofi på veien som detter ut av ham i denne forbindelse. - Man når ikke noe sted uten å være dristig. Men dristigheten må parres med fagkunnskap og evnen til å analysere. Fagkunnskap kan aldri erstattes.
Senere ble det LKAB i Narvik. - Oppgaven her var at jeg skulle sørge for at bemanningen kom ned på passe nivå og samtidig rasjonalisere terminalen. Alt dette ble gjort, men samtidig jobbet vi intenst med å skape arbeidsplasser som erstatning. Vi utdannet en stor mengde fagfolk til både oljeindustrien og mekanisk industri. - Det var en helvetes morsom tid, oppsummerer han.
Odda neste. - Her var det voldsomme underskudd da jeg kom i 1985, og smelteverket var på randen av å bli nedlagt. I løpet av mine fjorten år ble bedriften snudd mange ganger. Det skjedde ikke med 1. mai toget i Odda. Direktør Hermansen ble satt bakerst da han prøvde å gå først. Men den historien er fortalt før.
Det var på denne tiden han ble kjent med Store Norske i kraft av å være styreformann. Da muligheten bød seg var engasjementet så stort for polarbedriften at han like godt tok steget full ut. 19 breddegrader målte det.
- Alle underjords kullgruver verden over har statsstøtte, forteller den norske kullgruvesjefen. For den som ikke vet det: Svea Nord er en underjords gruve. Den som da påtar seg å drive Svea Nord med overskudd må ha et visst overskudd av "guts".
Ingen som har fulgt Store Norske de siste årene vil være i tvil om at direktøren representerer en drivkraft utenom det vanlige. Det er nok også enighet om at det er nettopp det som trengs for å få fart på bedriften. Så mye motstand som man møter fra mange hold er det et behov for å formidle hva man vil. Samtidig vet lederen at han har liten verdi om han jobber alene. Store Norske er også et lag. Da holder det ikke å mure seg inne på kontoret. Å skaffe oppslutning i egne rekker er et forutsetning for å nå ut.
- Det er i det hele tatt ikke vanskelig å finne gode løsninger på kontoret, men om du skal gjennomføre det du har tenkt, må du skaffe oppslutning. De som berøres må kjenne løsningen og gå inn for den, og i alle fall akseptere den. Bruker du nok tid på prosessen, og informerer om hva man skal gjøre og om hvorfor, går det fort å gjøre det. Man må vite hvor man har tenkt seg hen, man må vite hvor man er, man kan ikke samarbeide innenfor et kaos. Det blir jævla vanskelig. Vi trenger skikkelige informasjonssystemer. Da får vi også skikkelige beslutningssystemer.
- Vi har fått en helt annen vri på informasjonsflyten etter at en journalist gjør jobben. Vedkommende har kunnskap om det vi holder på med. Kunnskap er viktig. I alle ledd. Nå slutter folk 100 % opp om det vi holder på med, de ser at det nytter. For ikke lenge siden var gruvene langt nede på prioriteringslisten. Folk var ikke vant til at jeg var i gruva, nå er det ikke lenger rart om jeg tar en tur inn
Alle som har truffet Robert, eller kanskje lest et morsomt (!) portrettintervju, vil ikke være i tvil om at vi her har å gjøre med en uformell person. Han snakker lett, er uhøytydelig og jovial, men likevel, det går alltid en grense. Også for hvor uformell man kan være.
- Jo mer uformelt det er til daglig, jo bedre man kjenner hverandre, jo viktigere er det at man i møter har en ryddig saksliste hvor alt det vanskelige kommer opp. Et hyggelig miljø må ikke bli en idyll hvor vanskelige saker holdes unna.
Vi aner en sjef som også kan være autoritær. Om det trengs. De som ikke gjør jobben sin har fått merke det. Det er greit at du ikke har mestret oppgaven, men har du først lovt at du skal gjøre en ting, da bør du holde løftet. Ellers blir det huskestue. Men langsint er han ikke. Du kommer ikke i unåde på livstid.
Gruvesamfunnet på Svalbard er det siste klassiske gruvesamfunnet i Norge. Det har røtter tilbake til den gang industrialiseringen inntok Norge. - Her er det kultur sementert inn i fjellene, slår Hermansen fast. - Denne kulturen må vi ta vare på. Den er viktig, ikke bare for Svalbard og det lille samfunnet her oppe under Nordpolen, den er viktig for hele Norge.
- Tidligere var det naturligvis viktig å markere norsk nærvær på Svalbard for å ivareta vår suverenitet, foruten at også eiendom og rettigheter skulle forvaltes. Men fremdeles er det slik at bergverksordningen er en del av Svalbardtraktaten, og det er Norge som bestyrer den og tilsetter Bergmesteren. Samtidig gir traktaten de som har skrevet under klare rettigheter med hensyn til funn, utmål og produksjon. Så om ikke et norsk selskap tar vare på ressursene og utnytter dem, vil andre ganske sikkert overta når de faller i det fri. Da vil det bli betydelig mindre norsk kontroll, slår Robert Hermansen fast.
- Jeg mener oppriktig at gruvedriften er viktig for familiesamfunnet. Vi har bare tre hovednæringer her oppe. De to andre er reiseliv og undervisning i kombinasjon med forskning. De aller fleste som jobber i turistnæringen er her bare en kort stund. Studentene er her også bare en kort stund, knapt nok et år, og det samme gjelder en del av lærerkreftene på UNIS. De er på besøk noen få uker for å gi en serie forelesninger, og for dem er det selvsagt eksotisk. Men for oss er de ikke noe bidrag til miljøet. Kulldriften står for familiesamfunnet. Likevel er det mange som sier at Store Norske ikke er så viktig her. Men tar vi med avledet arbeid, er det vanskelig å tenke seg en infrastruktur i Longyearbyen uten gruvedrift.
Det gjelder å kunne historien. Han gir oss en leksjon som ikke bare bergfolk burde legge seg på minnet. - Vi må være oppmerksom på at gruvedriften på Svalbard representerer en kultur som eksisterte lenge før øygruppen ble norsk. Gruvedriften og det tilhørende samfunnet er det eneste gjenlevende fra den klassiske perioden i norsk bergverkshistorie etter 1905. Det er det eneste som ennå eksisteres og som kulturelt sett har en uavbrutt linje gjennom det 20. århundre. Dette mener jeg det er verdt å ta vare på og kanskje studere. Når i tillegg gruvedriften er lønnsom bør denne virksomheten fortsette. Det er ikke sikkert at noen kan ta bedre var på dette enn nettopp oss. I et nordnorsk perspektiv ...Store Norske representerer også en stor nordnorsk arbeidsplass, fra distriktene her.
I ettertid skal vi også huske på at det var Store Norske som skrev utkastet til Svalbardtraktaten, uten at det var noen stor norsk entusiasme for det arbeidet som ble nedlagt den gang. Men uten initiativet fra bedriften selv hadde kanskje ikke Svalbard vært norsk.
Robert setter seg på scooteren igjen. Trekker skinnlua godt ned over ørene. Sammen med familien skal han kjøre tilbake til Longyearbyen for å sette dem på flyet tilbake til fastlandet. Selv har han kontoret sitt her i Svea. Det er her arbeidsplassen hans er nå.
Motoren er i gang. Han starter forsiktig. Først sakte over snøskavlene. Deretter fyker han bortetter den hvite isflaten. Til slutt er han bare en prikk i det fjerne. Men i Svalbard-samfunnet er han meget synlig. Her ruver han.
Oppdatert: 31.03.2008 12:49
av Alf Kvassheim
