To minutter i kambrium

Fridtjof Riis

Med støtte fra Forskningsrådet ble det opprettet en gruppe på Universitetet i Oslo som skulle dokumentere og finne ut mest mulig om krateret, objektet som slo ned og prosessene under nedslaget. I løpet av tre feltsesonger med stadig nye oppdagelser og overraskelser har det gradvis gått opp for oss at dette er en lokalitet som er helt unik på jorda.  Her er det gode, sammenhengende profiler både gjennom selve meteorittkrateret, kratervollen utenfor og mer enn 5 km videre gjennom det vi kaller ejekta.  Ejekta er avsetninger som oppstod da steinblokker, sand og støv ble kastet ut av krateret. De er delvis blitt omarbeidet av bølger og havstrømmer fra nedslaget.  

Ritlandskrateret var 2.7 km i diameter og 350-400 m dypt og ble dannet på mindre enn 1 minutt da et 100 – 150 m stort objekt fra verdensrommet slo ned i havet som dekket  området. Under havbunnen lå det en grunnfjellsflate, det subkambriske peneplanet, som var dekket med 15-20 meter leire. Både leira og vannet ble kastet ut av nedslagsområdet, og grunnfjellsgneisen ble knust og slynget ut i landskapet som flak, blokker, sand og støv. Tsunami-bølger gikk over havet og vannet slo tilbake igjen mot kratervollen. Etter hvert som havvannet kom tilbake ble det avsatt rasvifter langs kraterveggen. Så ble det stille. Gjennom mellom- og sein-kambrium ble hele strukturen dekket av leire og sand, slik at alle spor av katastrofen var dekket, men bevart under sedimentene. Mer enn 100 millioner år etter nedslaget ble krateret begravd under skyvedekkene i den kaledonske fjellkjeden.  De harde dekkebergartene har bidratt til å beskytte området mot seinere erosjon, mens den løse kambriske skiferen er blitt fjernet av breer og vann slik at noe av kraterformen er blitt erodert fram igjen.

Innenfor dette unike området har jeg plukket ut fem lokaliteter der man kan kjenne på katastrofen og de geologiske tidsrommene.

1. Fra utsiktspunktet på nordsida av krateret får man et overblikk over hele strukturen og restene av sedimentbergartene som ligger igjen slik at dimensjonene kommer klart fram.
2. Oppover Svodene går man opp kraterveggen på polerte sva gjennom rasvifta.
3. I østenden av Stråpastølsvannet ligger mektige grunnfjellsflak og blokker innkapslet i kambrisk skifer. Blokkene er transportert nesten 1 km fra kraterkanten umiddelbart etter nedslaget.
4. Undergrensa av de kaledonske skyvedekkene øst for krateret er knivskarp, med kambrisk/ordovisisk sandstein under og deformert sandstein over en mylonitt som er noen få cm tykk.
5. Ved turisthytta på Melands-Grønahei er det sub-kambriske peneplanet erodert fram. I et  område på flere km² kan man studere detaljene i den kambriske strandgrusen, basalsandsteinen og den overliggende lagrekka med siltstein, skifer og sandstein. Laget med utkastet materiale fra krateret gir en stratigrafisk kontroll som kan brukes til nøyaktig korrelasjon.

Les mer om Ritlandkrateret på geofunn.no

Panoramabilde fra lokalitet 1. Fjellveggen til venstre for midten av bildet består av kambrisk skifer som fyller igjen krateret. Toppen av den bevarte kraterveggen er vist med gul linje. Den bratte åsen bak tjernet til høyre for midten er en rasvifte som ligger i kraterveggen, jfr lokalitet 2.

Geologisk kart med de 5 anbefalte lokalitetene. Den røde linja viser omtrentlig hvor toppen av den bevarte delen av kraterveggen ligger i dagens landskap. Røde ruter viser områder der grunnfjellet ble knust av nedslaget, grønt og gult er kambrisk skifer og sandstein avsatt etter nedslaget, svart strek viser den underste kaledonske skyvegrensa. Melands-Grønahei ligger ca. 2 km øst for kartet.

LIDAR-scan av rasvifta ved Svodene, lokalitet 2. Vifta består av blokkmateriale som er delvis vitret fram slik at lagstillingen med ca. 20 grader fall mot sør er synlig. De største blokkene er ca. 2 m i diameter. Profilet er ca. 40 m høyt.

Lokalitet 3. Kjempeblokker av knust grunnfjell i kambrisk skifer, ca. 700 m fra kraterkanten. Rød linje viser peneplanet.

Gneisklaster fra krateret i kambrisk leirstein, ca. 2,5 km fra kraterkanten.

Den underste skyvegrensa øst for krateret. Den mørke bergarten nederst er kambrisk (mulig ordovisisk?) sandstein. Skyvegrensa vises med en tynn stripe av lys mylonitt, over den ligger deformert kvartsitt.

Lokalitet 5. Stratigrafien ved Melands-Grønahei, ca. 4 km øst for krateret. Det røde laget inneholder ejekta (stein som er blitt kastet ut av krateret). Lagrekka her er foreløpig ikke beskrevet og gitt formelle formasjonsnavn, men kan i framtida bli et viktig referansepunkt for korrelasjoner i kambrium.

Oppdatert: 17.10.2011 12:51
av Alf Kvassheim

Kommentarer

Claus, 25.09.2011 18:57
Hej, hermed en lille let læselig artikel om meteorkrateret i Norge. Jeg sidder netop med projektet. Jeg skal tolke data fra disse bjergarter, som er vist i lagsøjlen. kh Claus

Dirk, 26.09.2011 14:44
Savner et oversiktskart som viser hvor vi er hen i geografien